- Liv kunne vært forandret

(SIDE2:) - Jeg har alltid elsket hemmeligheter. Helt fra jeg var barn har jeg likt å lese om mysterier og prøvd å finne svaret på gåtene, sier Kate Morton til Side2.

Forfatteren er i Norge i forbindelse med sin nye roman «En svunnen tid». Tidligere har hun gjort stor suksess med romanene «Tilbake til Riverton» og «Den glemte hagen». Og publikum liker det de leser: «En svunnen tid» gikk rett inn på bestselgerlista.

- Alle familier har hemmeligheter. Familien er dem du er nærmest knyttet til, men det finnes skjulte sider med dem også, sier hun.

Alle har hemmeligheter
Grunnen til at hun snakker om hemmeligheter, er at det er temaer som går igjen i alle de tre bøkene hennes. Hun forteller parallelle historier fra nåtiden og fortiden, og det gjøres store avsløringer.

«En svunnen tid» begynner med at moren til hovedpersonen Edie får et 50 år gammel brev som ble gjemt bort på et loft av en full postmann. Da moren leser brevet, skriker hun. Hva er det hun skjuler? Sannheten viser seg å inkludere tre eldgamle søstre, et hemmelighetsfullt slott og en av landets mest populære barnebøker.

Morton tror at alle bærer på hemmeligheter de ikke vil at noen skal vite om.

- Hvis ikke vil det si at du har fortalt alt om deg selv, også de tingene du angrer på eller skammer deg over. Det er ikke sånn livet er, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Plutselig ga alt mening
I «En svunnen tid» får vi høre mye om barnebokklassikeren «Den sanne historien om Muddermannen». Selv om dette er et av de viktigste elementene i historien, forteller Morton at hun ikke fikk ideen til Muddermannen før hun var nesten ferdig med boka.

- Jeg visste at de tre søstrenes far hadde skrevet en skummel bok, men jeg visste ikke hva den handlet om. Boka måtte være relatert til historien, den måtte gi motivasjon til karakterene, være viktig i både nåtid og fortid og den måtte være involvert i avsløringen på slutten, sier hun.

Ideen lot vente på seg. Til slutt sa mannen hennes at hun trengte fri fra ham og deres to sønner, og sendte henne ut i en hytte i skogen.

- Det var vinter og kaldt, og jeg satt ved dataen og ventet på inspirasjon. Da det ikke kom ble jeg frustrert og satte meg ved vinduet. Det var en storm på vei, og tåken kom sigende mellom trærne. Plutselig fikk jeg et bilde av en jente i hodet. Jenta sto opp alene om natta og så ut på stormen, og så dukket det opp noe i gjørma, sier hun.

Bildet var så tydelig at hun gikk rett tilbake til dataen og skrev historien om Muddermannen.

- Det kom helt av seg selv, og plutselig ga alt mening. Jeg visste hvordan det skulle passe inn i resten av historien, og jeg skjønte hvordan det skulle slutte, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Viktige brev
Ideen med et brev som kommer fram 50 år for sent, har hun hatt lenge. I de to forrige bøkene har det ikke passet inn, men denne gangen kunne hun endelig fortelle om det bortkomne brevet.

- Jeg ville elsket å få et slikt brev. Jeg leste en artikkel for ti år siden om noen som fant en gammel postsekk hos en død postmann. Det fikk meg til å lure på hva som sto i alle brevene. Liv kunne vært forandret hvis brevene hadde kommet fram, sier hun, og fortsetter:

- Tenk om noen fridde i et av brevene? Eller om noen skrev at de skulle møtes på et bestemt sted, hvis ikke ville de aldri ses igjen?

Skrev på en annen bok
Egentlig skulle Mortons tredje bok handle om noe helt annet enn muddermenn og gamle brev. Hun var nemlig godt i gang med en annen bok da hun begynte på «En svunnen tid».

- Jeg hadde skrevet rundt 60.000 ord, men det gikk dårlig. Jeg likte historien og elsket karakterene, men jeg fikk det ikke helt til å stemme. Så dukket plutselig de tre søstrene opp, og jeg fikk dem ikke ut av hodet. For å få dem til å være stille, la jeg vekk den andre boken og sa at jeg skulle gi dem sjansen én dag, sier hun.

Det gikk ikke helt som hun hadde planlagt. I løpet av den ene dagen skrev hun første kapittel, og hun fikk stadig flere ideer. Fremdeles visste hun ikke hvordan det skulle ende - hun visste ikke engang hva som sto i brevet Edies mor fikk levert.

- Men neste dag visste jeg at jeg måtte skrive denne boken, sier hun.