Litt mye tran
Emma Thompson og hennes nannyfigur kunne hatt litt strengere kustus på fortellingen sin.
Nanny McPhee og det store smellet
Storbritannia/Frankrike/USA 2010
Regi: Susanna White
Med: Emma Thompson, Maggie Gyllenhaal, Maggie Smith, Rhys Ifans, Asa Butterfield, Eros Vlahos, Ralph Fiennes, Ewan McGregor
Aldersgrense: Tillatt for alle
Vi befinner oss i det landlige England under andre verdenskrig. Fru Green (Maggie Gyllenhaal) sliter med å holde orden på bondegård og tre rakkerunger mens ektemannen er ute i felten. Og tilværelsen blir ikke mindre strevsomt når hun i tillegg må ta hånd om to snobbete tantebarn fra storbyen. I kulissene lurer dessuten en slesk svoger (Rhys Ifans), som vil at hun skal selge gården for at han skal kunne betjene spillegjelden sin.
Men heldigvis dukker Nanny McPhee opp, denne supernannyen fra himmelen eller helvetet, alt ettersom hvordan man ser det, og tar streng kontroll over situasjonen.
Nanny McPhee er en slags blanding av militær heks og Mary Poppins, med hårete vorte, utstående tann, klumpete nese og sammenvokste øyenbryn – samt en glupsk liten fugl som medhjelper.
Karakteren og universet kan føre tankene til Roald Dahl, men stammer opprinnelig fra Christianna Brands barnebøker. Nanny McPhee spilles av Emma Thompson, som i tillegg har skrevet manuset til filmen. Noe hun også gjorde da figuren først fant veien til lerretet for fem år siden. På denne oppfølgeren er hun dessuten kreditert som ansvarlig produsent.
Det står ikke på frisk fantasi og snodige innfall i «Nanny McPhee og det store smellet». Skal det være ordentlig gøy på landet må selvfølgelig også dyrene være med, til alt overmål inkludert en liten elefant. Et høydepunkt i så måte er filmens synkronsvømmende griser, i et absurd innslag jeg virkelig ikke så komme.
Faktisk føles det tidvis som om Thompson har tatt litt for mye tran i skriveprosessen, da filmen kunne tjent på å konsentrere seg noe mer om sammenføyningen framfor begivenhetene. Uten at jeg tror dette vil plage målgruppa, som jo er ganske små barn, nevneverdig.
Og skal jeg ta på meg formynderrollen, vet jeg ikke om jeg er så fornøyd med at McPhee etablerer sin autoritet ved å kombinere magi med fysisk avstraffelse. Etter mitt syn er vel ikke dette den eksakte formelen for sunn barneoppdragelse.
Men utover disse innsigelsene, lykkes filmen i å skape en pussig figur som først framstår som en fiende å forenes mot, for etter hvert å bli en alliert man ikke helt vil ta farvel med. Og filmens barneroller er alle svært sjarmerende, i grunn i større grad enn de voksne.
Jeg ser med andre ord gjerne at Emma Thompson og hennes magiske nanny kommer tilbake i en eventuell tredje film, fortrinnsvis med noe strengere kustus på historiefortellingen.