Litt for forsiktig ”Løvekvinnen”
Et ambisiøst og storslått drama med mange fine elementer, men som ikke lykkes helt med sin kanskje viktigste oppgave.
Løvekvinnen
Norge 2016
Regi: Vibeke Idsøe
Med: Rolf Lassgård, Kjersti Tveterås, Rolf Kristian Larsen, Ole Johan Skjelbred-Knutsen, Karen-Lise Mønster, Ida Ursin-Holm, Aurora Lindseth-Løkka, Mathilde T. H. Storm, Lisa Loven Kongsli, Connie Nielsen, Henrik Mestad, Kåre Conradi. Burghart Klausner, Lars Kutzon
Aldersgrense: 9 år
”Løvekvinnen”, som i helgen åpnet filmfestivalen i Haugesund, har alle elementene man vanligvis finner i en norsk storfilm: Den er basert på en bestselgende bok, utspiller seg i en historisk setting og forteller om en dramatisk menneskeskjebne som er velegnet for å bevege et bredt publikum. (Det spørs imidlertid om ikke krigsdramaet ”Kongens nei” vil få enda flere på norske kinoer denne høsten, men slike spekulasjoner vi skal la ligge her.)
Ambivalent far
Handlingen starter i 1912, da den lille jenta Eva blir født med langt, pelslignende hår over hele kroppen, mens moren hennes (Lisa Loven Kongsli) dør i barsel. Begge disse hendelsene gjør at stasjonsmester Gustav Arctander (Rolf Lassgård) har en først nokså fiendtlig og deretter ambivalent innspilling til sin datter, som han skjuler for omgivelsene i den ikke-spesifiserte, lille norske byen ved å holde henne innendørs i stasjonsbyggets boligdel.
Hun får imidlertid en alliert og venn i tjenestepiken Hannah (Kjersti Tveterås), og noe senere også i stasjonens telegrafist Gnisten (Rolf Kristian Larsen). Og etter hvert som vi følger henne gjennom oppveksten, skal hun både begynne på skole, tilnærme seg det motsatte kjønn og stake ut noen mulige karrierevalg. Selv om ingen av delene på noen måte er enkle for den uvanlig hårete jenta.
Lite stram dramaturgi
Dramaturgisk sett kunne ”Løvekvinnen” imidlertid ha vært strammere, både med tanke på hovedpersonens motgang og målsettinger. Ikke minst er beskrivelsen av hvordan Evas utvikler interesse og talent for matematikk unødvendig vag, men filmen er også i overkant forsiktig i sin skildring av hvordan hun mobbes og fryses ut for sin annerledeshet.
Regissør og manusforfatter Vibeke Idsøe forspiller dessuten noen åpenbare muligheter til å ta for seg det såkalte bygdedyret, når noen tilsynelatende sentrale biroller forsvinner ut av filmen etter et kvarters tid. Ikke ulikt hvordan handlingen senere tar noen avstikkere som ikke føles godt nok fundert i hovedkarakterens utvikling.
Fascinerende fremtoning
Løvekvinnen selv er på sin side et lyspunkt i filmen, både på grunn av innsatsen til de tre unge skuespillerne – Aurora Lindseth-Løkka, Mathilde T. H. Storm og Ida Ursin-Holm – som gestalter henne, og sminken og spesialeffektene de er ikledd. Eva framstår med sin helt særegne skjønnhet, som gjør at man fascineres av hennes fremtoning, uten at filmen i seg selv blir noe ”freakshow” á la det omreisende varieté-teateret som etter hvert kommer til byen.
Og ikke minst er hun utstyrt med en personlighet og en sjarm som får oss til å like henne, noe som ikke alltid er en selvfølge i påkostede storfilmer.
”Løvekvinnen” er en ambisiøs film, som også når mange av sine (nei, jeg vil ikke si ”hårete”) mål. Den forteller en mer eller mindre allmenngyldig historie om å skille seg ut, sentrert rundt et velspilt og finstemt far-datter-forhold. Men dessverre vekker den aldri de helt store følelsene hos publikum, som isteden blir sittende og betrakte begivenhetene fra en litt for trygg avstand. Og følgelig lykkes den ikke helt med sin kanskje aller viktigste oppgave.