Lite vidunderlig

To the Wonder - USA 2012. Regi: Terrence Malick. Med: Ben Affleck, Javier Bardem, Olga Kurylenko, Rachel McAdams, Charles Baker

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: Voksne)

En ny film fra regissøren av klassikere som «Badlands» og «Den tynne røde linjen» pleide å være en begivenhet av de ytterst sjeldne. På sine eldre dager har imidlertid Terrence Malick blitt riktig så produktiv, og kun to år etter «The Tree of Life» er han tilbake med en film som ikke har falt langt fra stammen til Gullpalme-vinneren som splittet publikum i hatere og elskere.

Men om farten på Mallicks produktivitet har økt aldri så betraktelig, kan ikke det samme sies om tempoet i filmene hans. Ei heller om deres tilgjengelighet.

I likhet med «The Tree of Life» er nemlig «To the Wonder» en langsom, dvelende og innadvendt kunstfilm, uten særlig med plottlinjer som driver scenene framover. Den minimale handlingen dreier seg om paret Neil (Ben Affleck) og Marina (Olga Kurylenko), som møtes i Europa før de flytter med hennes datter til USA. Her innleder Neil et forhold til en erkeamerikansk tidligere flamme (Rachel McAdams), etter hvert som den stormende forelskelsen i den mer mystiske, europeiske skjønnheten Marina avtar. Mens hun på sin side oppretter en mer åndelig fundert kontakt med en katolsk prest (Javier Bardem) som strever med troen.

Filmstilen er lett gjenkjennelig fra «The Tree of Life» (om enn uten plutselige hopp tilbake til dinosaurenes tidsalder denne gang): Fragmenter av karakterenes liv filmes med drømmeaktig, sveipende og stadig søkende steadycam, til lyden av i overkant stemningsfull musikk og i overkant poetisk voice over. Alle de sentrale rollefigurene er representert med fortellerstemmer, uten at man blir spesielt godt kjent med dem av den grunn. Sant å si er det vanskelig å spore særlig med personlighet hos noen av dem, og kanskje aller minst hos Affleks Neil, som vel kan sies å være filmens hovedperson. (Det er sågar mulig at også denne filmen er en slags selvbiografi, men det er ikke godt å si med mindre man kjenner Malicks liv i detalj.)

For selv om Kurylenkos Marina er tildelt mer plass både i bildet (Affleck presses ofte ut i kanten av utsnittet) og på lydsporet, virker både hun og elskerinnen Jane til de grader skildret gjennom et mannlig blikk: Tandre, vimsete og følelsesstyrke vesener, som mest av alt ønsker å være hustruer og mødre. Som om ikke dette var bakstreversk og irriterende nok, lar Malick dem først og fremst uttrykke sine følelser ved å løpe! Hele filmen igjennom svinser, danser og springer disse akk, så fortryllende skapningene av gårde, i lukkede rom så vel som åpne landskap, aller mest når de er glade, men også når de er redde eller fortvilte. Bortsett fra når karakterene (både mannlige og kvinnelige) bare står og stirrer lengselsfullt ut gjennom vinduer, som også skjer mer enn ofte nok.

Okay, det er mulig jeg er for streng. Noen vil sikkert finne mye positivt å fundere på i «To the Wonder», og det finnes nok dem som vil genierklære Malick på ny. Men hva er egentlig så vidunderlig ved disse påtatt kunstferdige scenene fra et nokså ordinært ekteskap, undres nå jeg. «To the Wonder» er riktignok hakket mindre pretensiøs enn «The Tree of Life», men oppleves enda hulere, trass sine iherdige forsøk på å skape en evig tilstedeværende aura av åndelighet og religiøsitet.

I manges øyne er nok Terrence Malick stadig en keiser. Men etter mitt syn er det ikke mye substans i de nye klærne hans.