Lite velsmakende

Bon Appétitt, Hr. President - Frankrike 2012. Regi: Christian Vincent. Med: Catherine Frot, Jean d'Ormesson, Hippolyte Girardot, Arthur Dupont, Jean-Marc Roulot, Arly Jover, Brice Fournier, Joe Sheridan, Philippe Uchan, Laurent Poitrenaux, Hervé Pierre

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: Voksne)

Når restauranteier Hortense Laborie fra Périgord-området i Frankrike får tilbud om å flytte til hovedstaden for å bli kokk for selveste presidenten, takker hun ja, til tross for at hun ikke anser seg som den rette for jobben. Men det er hun nok. For Le Président er ingen tilhenger av snobbete og unødvendig fjongt dandert mat, men ønsker isteden å få servert tradisjonelle, franske retter slik bestemoren hans lagde – og slik Hortense vet å tilberede. Det er imidlertid ikke barnemat å lede kjøkkenet til Frankrikes mektigste mann, for her må det manøvreres mellom strenge retningslinjer, hierarkiske strukturer og knivende kolleger. I tillegg må Hortense stadig komme opp med nye gamle oppskrifter og dertil hørende ingredienser.

Franskmennene er stolte av sitt kjøkken, og så mye mer dreier strengt tatt ikke Bon Appétitt, Hr. President seg om. Dette er nemlig en så fullstendig skamløs hyllest til dette landets mattradisjoner, at man må være ganske så innbitt frankofil for ikke å sette den i halsen. Personlig hadde jeg nok hatt noe mer sans for filmen om den var engelsk, all den tid det britiske kjøkken faktisk er undervurdert. Det franske, derimot, vet vi alle at smaker av fugl (og trøffel og gåselever).

Videre kunne man kanskje forvente at filmskaperne forsøker å trekke noen paralleller mellom presidentens konservative matvaner og hans politiske syn, men såpass smart og gjennomarbeidet er dette manuset ikke.

Isteden serveres vi en særdeles klønete og unødvendig rammehistorie, hvor Hortense et par år senere har forlatt presidentpalasset til fordel for kjøkkenet på en forskningsbase i Antarktis. Poenget med disse stadige distraksjonene fra hovedhandlingen kan være at hennes kjøkkenkunster blir satt større pris på av sliterne her enn i de finere, politiske kretser, men det er ikke godt å si. Det synes uansett som presidenten selv er storfornøyd med kokkeleringen hennes, men også han sliter med systemet som omgir dem begge (og her ligger muligens filmens banale budskap).

Bon Appétitt, Hr. President utgir seg for å være et klassisk komediedrama av typen "fisk ute av vann", hvor den provinsielle kokken har mer til felles med landets leder enn de begge først skulle tro. Men historien er så til de grader slapt kokt i hop at den ikke klarer å følge sin egen oppskrift. For det første er det ikke klart om Hortense i grunn er folkelig, eller om hun selv er rimelig snobbete. Videre bygges det opp til at hennes dedikerte tro på egne retter og framgangsmåter skal møte motstand fra de rigide omgivelsene og de sjalu medarbeiderne, men historien klarer aldri å bygge opp noen skikkelig, vedvarende konflikt. Og til slutt bare koker det hele bort i et underlig antiklimaks.

Tilsvarende får vi innledningsvis vite at Hortense bor sammen med sin gamle onkel, hvilket man antar vil gjøre det vanskelig for henne å flytte til hovedstaden. Men så snart hun har tatt valget, er han ute av historien. Dette er et av mange eksempler på ren latskap, for ikke å si udugelighet, fra manusforfatternes side. Og det hjelper ikke at dette angivelig er basert på en sann historie – man skal likevel kunne sin historiefortelling.

Som seg hør og bør får jeg vel runde av med en matmetafor, men alt jeg orker å diske opp er at dette ikke akkurat er noe velsmakende måltid. Og det beklager jeg.