Lite slagkraftig

Sucker Punch - USA 2011. Regi: Zack Snyder. Med: Emily Browning, Abbie Cornish, Jena Malone, Vanessa Hudgens, Jamie Chung, Carla Gugino, Oscar Isaac, Jon Hamm, Scott Glenn

Aldersgrense: 15 år

Med «300», «Watchmen» og den kommende Supermann-filmen har Zack Snyder nærmest spesialisert seg på å filmatisere tegneserier. «Sucker Punch» kan også sies å ha noen tegneserieaktige kvaliteter, selv om Snyder for første gang har kommet opp med historien selv. Og selv om den strengt tatt ikke kan sies å ha så mange kvaliteter.

Hovedpersonen i «Sucker Punch» er den 20 år gamle Baby Doll, som innledningsvis mishandles av stefaren, beskyldes for mordet på søsteren og sperres inne på et dunkelt mentalsykehus som sverger til mindre god, gammeldags lobotomi.

Baby er med andre ord plassert i et hjørne, som hun er fast bestemt på å komme seg ut av. Sammen med fire av de andre jentene på institusjonen (som synes å være en spesialanstalt for heite babes) legger hun filmhistoriens mest banale og på samme tid usannsynlige rømningsplan, som krever et kart, en lighter, en kniv og en nøkkel. Fire rimelig opplagte hjelpemidler, som best kan skaffes gjennom erotisk dans, i følge filmens noe uklare logikk.

Tidlig i «Sucker Punch» slås nemlig all sunn fornuft ut av spill, når den setter i gang sin masete veksling mellom tre nivåer av uengasjerende støy. Eller mer presist tre ulike handlingsplan, som trolig representerer hvert sitt bevissthetsnivå hos hovedpersonen: Ett på asylet, ett på et slags bordell hvor Baby og de andre jentene arbeider som strippere, og ett hvor de sendes ut på diverse oppdrag i en eller annen krig som ser ut som en blanding av første, andre og tredje verdenskrig. Hvor samurairoboter, nazizombier og andre digitale skapninger som heller burde befunnet seg i et dataspill enn en spillefilm virvles sammen i et stort, tomt og ekstremt bråkete hav av CGI-effekter.

Snyder snyter oss dermed for Babys lettkledde danseopptredener, som konsekvent erstattes av nye og stadig mer meningsløse actionorgier over i dette sistnevnte handlingsplanet. Men «Sucker Punch» er likevel mer enn sleazy nok, der den dveler siklende ved de slagkraftige hovedpersonenes yppige former i utfordrende kostymer. Dette er girl power omgjort til våte gutteromsfantasier.

Filmens øvrige visuelle aspekter er for så vidt imponerende nok, men føles på sitt beste som å sitte og se noen andre spille et dataspill med fet grafikk. Det er som kjent ikke spesielt medrivende.

I tillegg pøser Snyder hele tiden på med et covertungt og emovennlig musikkspor, som blant annet inneholder bidrag fra hovedrolleinnehaver Emily Browning og flere av filmens øvrige skuespillere. Riktignok fenger det innimellom, men vel så ofte overdøver låtene selve handlingen. Som til syvende og sist er en pinlig banal fortelling i en unødvendig komplisert innpakning.

Og mens rulleteksten går til tonene av «Love is the Drug», tar man seg i å tenke at Zack Snyder må ha gått på sterkere stoffer enn som så da han lagde denne filmen.