Lite heldig slasher-remake

Friday the 13th. USA 2009. Regi: Marcus Nispel. Med: Julianna Guill, Daniella Panabaker, America Olivo, Amanda Righetti, Jared Padalecki, Travis Van Winkle, Derek Mears

Aldersgrense: 15 år

Først, litt kulturhistorie: I slasherfilmens «heyday» på åttitallet var det tre grusomme voldsmenn som regjerte med hver sin populære skrekkfilmserie. Dette var Michael Myers fra «Halloween» (som riktignok startet sine ugjerninger allerede i 1978), Freddy Krueger fra «A Nightmare on Elm Street» og Jason Voorhees fra «Friday the 13th».

I dag holder sjangeren seg fortsatt i live, om enn først og fremst gjennom nyinnspillinger av klassikerne (med de norske «Fritt Vilt»-filmene som friske unntak). Regissør Rob Zombie feiret nylig sin Halloween, og produsent Michael Bay har et nytt mareritt fra Elm Street rett rundt gatehjørnet. Men nå er det altså fredag den trettende som står på kalenderen - også denne med Bay som produsent, og med den erfarne resirkulatøren Marcus Nipel som regissør. Den tyskfødte filmskaperen hadde også regi på nyversjonen av «The Texas Chainsaw Massacre», og har senere stått for en glemmeverdig gjenskapelse av «Frankenstein» og den amerikanske utgaven av Nils Gaups «Veiviseren» - som aldri nådde norske kinoer, trolig av grunner som har med kvalitet å gjøre.

Sagt med (nok) et billig ordspill er Nipels «Friday the 13th» en skrekkfilm det går tretten av på dusinet. Nå var da heller ikke de opprinnelige filmene akkurat hva man vil kalle filmkunst, men det er trist at det ikke har blitt investert mer i plott- og karakterutvikling i dagens påkostede utgave. Kort fortalt handler det om en gjeng usympatiske ungdommer på skogstur som kommer over den onde og traumatiserte Jason, som av heller ulne årsaker velger å plukke opp igjen den ikoniske hockeymaska og de bestialske drapene som gjorde ham beryktet for nærmere tretti år siden. Til samme åsted kommer deretter en ny og enda mindre sympatisk ungdomsgjeng, samt den kjekke, om enn ikke spesielt sympatiske Clay, som leter etter sin forsvunne søster fra den første hurven.

Her skal det ikke stå på stereotypene. De pene, urbane ungdommene støter på en rekke av de uskjønne, lokale bondetampene, som alle (inkludert politiet) synes å ville holde kvesteren ved innsjøen hemmelig – selv om filmen ikke gidder å fortelle om de faktisk vet at Jason er aktiv igjen, eller bare er generelt kjipe bygdefolk. Så har vi den sossete og ufyselige pappagutten, som er sammen med den søteste og snilleste jenta, uten at det forklares hva hun noen sinne kan ha sett i ham. At de eneste fargede karakterene (av hudfarge, altså, for samtlige er jo framstilt nokså sort-hvitt) i filmen er de to «sjarmerende dumme og rusa» sidekickene, orker jeg ikke en gang å gå inn på.

I filmvitenskapen er porno og skrekk omtalt som de to kroppslige filmsjangrene, og denne filmen gjør sitt beste for å kombinere dem. Mesteparten av de kvinnelige skuespillerne får vist seg toppløse i all sin plastiske prakt, og nesten alle ungdommene virker sykelig opptatt av sex - enten det er med andre eller seg selv. Ok da, akkurat dét er kanskje ikke så fullstendig urealistisk.

Men filmens største problem er at den lar karakterene være så inn i helsikes umulig å like. Trolig er dette hollywoodsk feighet, hvor tanken har vært at det skal være mer «tillatt» å kose seg med å se dem ble slaktet ned. Og det verste er at det nesten fungerer. Jeg ville foretrukket å investere noen positive følelser i de livstruede hovedpersonene, men her var det sånn at jeg faktisk ønsket å se flere av dem bli spiddet eller hogget i hjel med sløv øks – noe jeg naturligvis også fikk. Kan hende dette var grunnen, eller kanskje var det bare nostalgi til sjangerens glansdager, men jeg klarte altså ikke å fullstendig mislike denne rimelig uinspirerte rekonstruksjonen.

Neste fredag den trettende kan jeg imidlertid love at den vil være glemt, mens en av de originale forhåpentligvis befinner seg i DVD-spilleren min.