Lever uten hjerte og puls

(SMAALENENES AVIS): – Ryker denne så dør jeg, sier Askim-mannen og peker på den tynne ledningen som går fra vesken han har hengende rundt halsen og inn i kroppen gjennom et hull i magen.

En mekanisk pumpe, en såkalt LVAD-maskin, er implantert i kroppen og gjør hjertets jobb med å pumpe blod. Pumpen fungerer via batterivesken som Wiik har rundt halsen. Ledningen som kobler de to apparatene sammen er dermed – bokstavelig talt – livsviktig.

– Hør her, sier Wiik til Smaalenenes Avis, og rekker undertegnede journalist et stetoskop.

Når man lytter på hjertet høres ingen puls. Kun en mekanisk suselyd.

Var klinisk død

Vi spoler tiden tilbake til juni 2013. Lærer Thor-Einar Wiik gjør seg klar til ferie. Med ny båt og strålende sol i sikte, har han store forventninger til årets sommerferie. At han noen måneder tidligere hadde følt seg litt slapp og uvel var for lengst glemt. Blodprøvene tatt hos legen hadde vist at alt var som det skulle.

Dagen før den planlagte båtturen kjenner han imidlertid at kroppen sier stopp. Ved hjelp av naboen, som heldigvis er hjemme, blir han kjørt til legevakten i Askim. Like etter at han kommer fram stopper hjertet. Wiik har fått hjerteinfarkt.

– Jeg var klinisk død i 25 minutter. Til slutt fikk de stabilisert meg og jeg ble fløyet til Ullevål. Der lå jeg i koma i ti dager, forteller Wiik.

Da han ble vekket fra koma var det knyttet stor spenning til om det var noe hjerneaktivitet igjen. Etter 25 minutter som klinisk død var ikke legene veldig optimistiske på Wiiks vegne.

– Da de vekket meg var jeg koblet til respirator. Hjernen fungerte, men jeg hadde mistet 50 prosent av alle musklene i kroppen, fortsetter Wiik.

En lang opptreningsperiode

Nok en gang trekker han fram at støtten fra sine to barn på 19 og 21 år, samt kjæresten og mor og far, var uvurderlig gjennom hele sykeperioden.

– Uten dem vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg synes veldig synd på alle som må gå gjennom noe slikt uten å ha familie med seg.

Etter hvert ble han koblet fra respiratoren. Da startet en lang opptreningsperiode. Gradvis ble formen og organene i kroppen bedre. Unntatt hjertet.

– Etter fem uker ble det bestemt at jeg må ha nytt hjerte. I september 2013 fikk jeg hjertemaskinen jeg har nå, og i november var jeg hjemme igjen.

Samtidig som Wiik ble koblet til LVAD-maskinen ble han satt på venteliste for nytt hjerte. Nå, i februar 2015, har han stått i kø i 16 måneder. Han kan ikke dra langt av gårde og telefonen må han alltid ha på seg. Ringer sykehuset er det bare å kaste seg rundt. Telefonen kan komme i dag – eller om flere år.

– Det finnes noen som har brukt hjertemaskin i åtte år. Egentlig er det nærmest ubegrenset hvor lenge man kan gå med den. I USA er det mange som får det permanent, men i Norge er det kun midlertidig mens man venter på nytt hjerte, forklarer Wiik.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Venter på donor

Kun 10–15 personer i Norge i dag lever med LVAD-maskin istedenfor hjerte. Wiik har ikke fått noe anslag om hvor lenge han må vente. Det kommer an på når det kommer inn et hjerte som passer. Blant annet må både blodtype, vev og størrelse være riktig. I tillegg må det ikke være noen andre som har et mer kritisk behov for hjertet.

– Det blir nok min tur en dag. Men jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt utålmodig. Gjennomsnitts ventetid på nytt organ er 7–8 måneder. Jeg har ventet i 17 måneder og tre dager, påpeker Wiik.

– Vi som venter på nytt hjerte venter jo på at noen skal dø. Det er grotesk. For at hjertet skal passe må det være noen på min alder og størrelse som dør. I tillegg må personen være organdonor, sier Wiik.

Fra sin plass i organkøen er han naturlig nok opptatt av organdonasjon. Den siste tiden har han reist rundt og snakket med flere skoleklasser om den vanskelige tematikken. Her forteller han blant annet om den 11 år gamle jenta som omkom i hesteulykken på Bjørkelangen i fjor. Hun donerte fire organer og reddet dermed fire liv.

Smaalenenes Avis ble nylig med Wiik på besøk til 10. klasse på Askim ungdomsskole. Wiik er selv sykmeldt fra sin lærerjobb på Moen skole.

Helt stille i klassen

– Hvor mange av dere har snakket om organdonasjon, spør han klassen.

Kun fire elever rekker opp hånda. Etter at Wiik har fortalt sin historie blir det helt stille i klassen. Etter en liten pause spør en elev:

– Så hvis den ledningen ryker så dør du?

– Ja, da er jeg ferdig.

– Er ikke det litt kjipt å tenke på?

– Jo, det er det, må Thor-Einar Wiik innrømme.

– Dessuten må jeg huske å bytte batteri hver sjette time, legger han til.

– Hva gjør du når du sover, spør en annen elev.

– Da kobler jeg meg til strøm via en egen ledning. Og når jeg er i bilen kobler jeg meg til bilbatteriet via sigarettenneren. Det er jo litt kult å tenke på at jeg lever på Toyotaen, sier Wiik.

Selv har han nå meldt seg som organdonor og fylt ut donorkort. Men kortet er ikke nødvendig for å bli donor. Etter et dødsfall blir familien uansett spurt om de vil donere organene til den døde.

Vil bli donor

– Når man får et slikt spørsmål like etter et familiemedlem har omkommet er det viktig å ha pratet om det på forhånd. Mange sier nok nei, fordi de ikke har tenkt på det. Derfor bør man ta avgjørelsen mens man lever, mener Wiik.

– Det er ryddig å si at man vil beholde alle sine organer hvis man dør, og det er enda mer ryddig å være donor. Men det er ikke ryddig ikke å ta praten om det, legger han til.

Etter timen har mange av elevene fått en tankevekker. Mathilde Landmark Johansen (15) har ikke snakket om organdonasjon hjemme.

– Men det skal jeg gjøre nå. Om det skulle bli aktuelt vil jeg gi bort mine organer, sier hun.

Malin Harriett Hernæs (15) var blant de få i klassen som hadde snakket om temaet hjemme.

– Men jeg tror det er mange som ikke har tenkt på det. Det bør bli mer oppmerksomhet om organdonasjon, mener hun.

Også lærer Siri Frøshaug ble grepet av Wiiks historie.

– Nå skal jeg skrive meg opp som donor, og jeg skal ta opp temaet hjemme med barna mine. Vi skal ta den viktige praten, understreker hun.

Les flere saker fra Smaalenene her.