- Lettere å tenke som en mann

(SIDE2:) - Jeg har alltid fungert godt under mannlige sjefer. Jeg hadde en kvinnelig sjef en gang. Det var vanskelig fordi jeg synes hun var mer følelsesstyrt, og det sjenerer meg, sier Jette A.Kaarsbøl.

For henne var det mer gøy enn utfordrende å sette seg inn i hodet til sin mannlige hovedperson, Laus Lindborg, i «Din nestes hus».

Gøy med mannen
Det er seks år siden Kaarsbøl debuterte med «Den lukkede bog». En suksessroman som ble gitt ut i syv land, og som hun fikk litteraturprisen «De Gyldne Laurbær» og «Den danske Læsernes Bogpris» for.

Nå er hun aktuell i Norge med bok nummer to. Denne gangen er handlingen satt til nåtid. Laus Lindborg er en vellykket middelaldrende mann som tilsynelatende har alt. Eget arkitektfirma, penger, venner, forskjellige kvinner og ingen forpliktelser. Å tenke som denne mannen var ikke vanskelig for Kaarsbøl.

- Jeg har gjort research på menn siden jeg var 13-åring, sier hun og ler:

- Neida. Jeg synes det var gøy å tenke som en mann, og faktisk ikke vanskelig. Det var på en måte litt eksotisk for meg å få være en borger på 1800-tallet, som Fredrikke i min første bok var. Så på mange måter var det lettere å være Laus. Det har selvfølgelig også noe med hvordan man er som person. Jeg er selvfølgelig en kvinne, men har aldri følt meg fremmed for menn, og menns måte å tenke på. Jeg synes det er interessant å se på sitt eget kjønn, og gå inn i mannens hode, sier hun.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

Voldsom opplevelse
Etter utgivelsen og suksessen med «Den lukkede bog» brukte Kaarsbøl mye tid på å reise rundt å møte sine lesere, og å holde foredrag i Danmark. Hun syntes det var svært gøy med suksessen, men også skremmende.

- Man lever sitt liv fullstendig privat, og jeg har ikke særlig stor omgangskrets. Jeg har mine venner og min familie, så det blir jo et stille liv, også plutselig blir man eksponert på den måten. Og bare det å få sitt arbeid bedømt offentlig! Jeg husker første gang jeg så meg selv i avisen, da følte jeg meg dårlig, det var helt forferdelig. Det var som om jeg var naken. Det er grenseoverskridende. Nå har jeg vent meg til det. Det er en voldsom opplevelse, men også et privilegium.

Skrev seg til Laus
Da Kaarsbøl hadde gjort seg ferdig med reisingen, lukket hun seg inne i fire år og skrev de «Din nestes hus». Hun synes skriveprosessen har vært svært annerledes enn ved debutboka.

- Første gang gikk jeg i 10-12 år og tenkte på boken. På alle personene og karakterene. Jeg kjente dem fullstendig da jeg satt meg ned og skrev. Jeg brukte kun ett år på å skrive. Denne gangen har prosessen vært annerledes fordi jeg måtte skrive meg inn i personene på en annen måte. Det er stor forskjell på å ha det hele mer eller mindre klart, og det å skrive seg inn i personene.

Faren døde
I «De nestes hus» møter vi ikke bare Laus. Når faren til Laus dør ønsker han nemlig å begrave sin far i St.Randing. I den lille byen møter han prest Stig Hemmingsen og hans yngre kone Alma, som Laus tiltrekkes av. Laus velger av flere grunner å bli i provinsbyen. Boken handler om mangelen på tilhørighet, tomhetsfølelse, forførelse og foreldreforhold. Sistnevnte beskrives gjennom Laus og faren. Da faren dør er det lenge siden de har snakket sammen.

- Det jeg vil illustrere i boken er at jeg tror uansett hvor elendig forhold du har til dine foreldre, så er de dine foreldre. I det øyeblikket de faller bort, så er det en snor som blir klippet bort - også henger du fritt i universet. På det tidspunktet jeg skrev boken hadde jeg begge mine foreldre. Jeg mistet min far da boken nesten var ferdig, det var en skrekkelig opplevelse. Det kom plutselig.

Hjertet hamrer fortere
Kaarsbøl hadde et godt forhold til sin far. Hun hadde ham i tankene da hun skrev.

- Vi hadde veldig lik humor, så da jeg skrev tenkte jeg ofte «dette kommer han til å le av». Men det kommer han aldri til å gjøre.

Hun valgte å legge til en setning i boken etter at faren døde.

- En setning jeg skrev inn etter at faren til Laus sitt hjerte stoppet å slå, er at da slår Laus sitt hjerte dobbelt så fort. Og det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg trodde jo for det første ikke at faren min kunne dø, også ble livet plutselig så kort! Og det med hjertet, det hamrer av sted, det hele er en veldig sterk opplevelse. Men så har jeg heldigvis min mor, sier Kaarsbøl og smiler.

Flyktige forhold
Kaarsbøl forteller at hun har vært sammen med sin mann i 25 år, og føler seg trygg og stasjonert. Men hun tenker at det må være vanskelig å miste begge sine foreldre om du mangler forankring i livet. Om du har et liv som Laus.

- Om man har et liv der ikke mange kjenner deg godt. Mange av de relasjonene vi har i dag er jo flyktig, både på jobb og i det private.

Laus opplever et stort tomrom når hans far dør av hjertestans.

- Tomrommet til Laus har nok vært der hele tiden, men da faren døde følte han det ekstra tydelig. Døden er jo et utrolig forstørrelsesglass. Når man opplever noe sånt får man sett alt mer tydelig. Men så blir man stille og rolig blind igjen.