Lett å heie på

McFarland.

USA 2015.

Regi: Niki Caro.

Med: Kevin Costner, Ramiro Rodriguez, Carlos Pratts, Johnny Ortiz, Rafael Martinez, Hector Duran, Sergie Avelar, Maria Bello, Morgan Saylor, Elsie Fisher.

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: ungdom/voksen).

Amerikanerne elsker sine sportsfilmer, noe Disney lenge har vært klar over. Nå kommer produksjonsselskapet med “McFarland”, som riktignok handler om en idrett som ikke alt for ofte skildres på film – nemlig løping.

Filmen utspiller seg på slutten av 80-tallet, og er basert på den sanne historien om gymlæreren og idrettstreneren Jim White (Kevin Costner), som etter en rekke konflikter og hissige situasjoner ikke får jobbe noe annet sted enn i McFarland sørvest i California. Mange av de hovedsaklig latinske innbyggerne i den fattige, lille byen lever av hardt, fysisk arbeid på åkrene, og ungdommene på skolen han underviser har svært få utsikter til å ende opp som noe annet enn «plukkere» selv. White oppdager imidlertid at flere av elevene i mangel av egne biler har svært gode løperegenskaper, kombinert med imponerende utholdenhet i den sterke varmen. Han får dem derfor til å begynne med løping som konkurranseidrett, med seg selv som trener og delstadsmesterskapet som det store og hårete målet.

Med dette får ungdommene gradvis håp om at de faktisk kan utrette noe, selv om de også møter motstand og nederlag. White har på sin side innstilt seg på at oppholdet i McFarland kun er til han finner noe bedre, men etter hvert knytter både han, kona (Maria Bello) og deres to døtre (Morgan Saylor og Elsie Fisher) seg til den nye hjembyen. Derfor blir det ikke lett å velge, når andre skoler legger merke til suksessen han har med det ressurssvake laget.

«McFarland» følger i stor grad malen for idrettsfilm, med sitt lag av «underdogs» som kjemper til seg nye seiere og med det finner en ny tro på seg selv. De færreste filmer i denne sjangeren handler imidlertid egentlig om selve idretten, og temaet her er manglen på muligheter for mange meksikanskættede amerikanere. Dette har det så vidt meg bekjent heller ikke vært laget alt for mange filmer om, og «McFarland» gjør slik sett en viktig jobb.

Man kan innvende at filmen er i overkant strømlinjeformet, men den viser også at formelen fungerer. «McFarland» er en engasjerende og oppløftende fortelling med et sympatisk budskap. Man kan for så vidt reagere på at det – som så ofte på film – behøves en hvit mann for å gi de ressurssvake ungdommene troen på seg selv, selv om det formodentlig gjenspeiler hva som skjedde i virkeligheten. Mulig er det også fordi historien er basert på eksisterende mennesker at noen konflikter – både de som dreier seg om kriminalitet, kulturforskjeller og hovedkarakterens temperament – forsvinner litt i «feelgood»-dramaet. Og manusforfatterne kunne definitivt ha gjort en bedre jobb med de kvinnelige karakterene, som alle er endimensjonale bifigurer. Ikke minst er det synd at Maria Bello har fått så lite å spille på.

Veteran Kevin Costner gjør imidlertid en god jobb med å lede laget, og flere av de unge løperne spilles av lovende skuespillere som bør komme mer på banen framover. I likhet med idrettslaget den skildrer, har «McFarland» sine klare svakheter – men den er likevel lett å heie på.