Leter etter gull i kloakken

Shakari Bazaar er en meget godt kjent bydel i den gamle delen av Dahka, hovedstaden i Bangladesh.

Hit kommer turistene, som vil shoppe som gæerne og kanskje kjøpe litt gull. For gull ække tull her i egnen. Bare spør gutta som er overspylt av dritt og møkk, som stiger ned i byens kloakkrør, ligger langflate langsetter rennesteinen og hoper i sammen illestinkende slam og dritt og møkk – i håp om at det innholder et og annet gullkorn.

Hvorfor? Fordi Shakari Bazaar er full av gullsmedverksteder, hvori man dagstadig bearbeider verdens mest ettertraktedemetall.

Gullet smeltes, støpes, slipes og pusses. Ikke til å unngå at et og annet gullfragment unnflyr gullsmedenes skarpe blikk og ved dagens slutt og rengjøring havner i sluket og slipper ut i byens offentlige avløpsrør. Når gullet er kommet dit, er det ikke lenger i gullsmedenes eie.

Det er nå jakten begynner. Jegerne er fattige. De er ikke så fine på det, de er ikke redde for å bli smurt inn med medborgeres slimete og stinkende avføring.

Gullrush hver dag

Det handler om å overleve, det handler om å skaffe kalorier på bordet til familien. Når muezzinen (bønneroperen) om lag 04.00 opplater sin røst og anmoder folket om å be til Allah, våkner Dakhas nesten 7 millioner til ny dag.

Men noen er alt våkne og i full gang med dagens dont: De urbane gullgraverne, omlag 50 tilsammen. Kummer åpnes, avløp avdekkes. Arbeidsantrekket er shorts. Ingen grunn til å grise til flere plagg enn nødvendig.

Ned i Dhakas undergrunn, med bøtter og spader. Slammet samles og bringes opp. Det de leter etter er så smått at de ikke kan se det med bare øyne. Men trolig er det noe der¿ ørlite grann gull.

Habib (54) er en av gullgraverne. Han forsørger sin kone og stefar. Habib tilsetter vann i en panne med slagg og lager roterende bevegelserer, akkurat som de gamle gullgraverne under gullrushet i Yukon på slutten av 1800-tallet.

Akkurat som fiskere ikke snakker så høyt om hvor de gjerne får napp, snakker ikke gullgraverne her så mye om hvor de gjerne finner gull.

Kjemitime

Hassan (28) og Ajom (32) går hardere til verks. De har gjort en avtale med byens myndigheter om å gjøre de verste drittjobbene, og ikke de minst risikable: Stige ned i kloakk- og avløpsrørene og røske opp i tilstoppede rør. Og når de først er der nede, tar de med seg slammet som tettet rørene, hvori det kan være gull.

- Det er ikke så mange som tør gjøre denne jobben. Vi får bra betalt, sier Ajom.

Razul og Robbi er en annen gullduo. De har i tre dager samlet slam og dritt, lagt det på gulvet i et rom de disponerer. Nå begynner gulljakten.

For å være i fred fra støy og ståk fra gatene, tar de seg opp på taket av bygningen. De har med seg tålmodighet, en magnet, litt syre, litt kvikksølv og selvsagt panner med sand og sølevann - hvori forhåpentlig gull.

24 dollar

Først magneten, som trekker ut verdiløst jern- og stålskrap. De metallrestene som er så små at de ikke lar seg uttrekke med magnet, får smake litt syre. Og så kommer kvikksølvtrikset. Det er ikke så helsebringende, men det gir resutater:

Et par dråper i den trolig gullholdige sandblandingen skal gjøre susen. Og det skjer: Straks dannes en liten kule, blyfarget. En forbindelse er inngått, mellom gull og kvikksølv. Sluttprosessen er enkel men ikke så bra for helsa: Kula varmes opp, kvikksøvet fordamper, og det som henfaller til tungdekraften¿ jepp, det er gull – ikke mye, ei heller fritt for forurensning, men det er gull.

Ingen grunn til å tasse omkring med gull i lomma. Her er det cash som gjelder. De drar til en gullopppkjøper. Razul og Robbi skal innkassere resultatet av tre dagers møkkajobb.

De legger gullet på disken hos oppkjøperen og venter på dommen. Oppkjøperen veier gullkornet og anslår renheten ved hjelp av et lite syretriks. Svaret er 2150 takas, hvilket tilsvarer 24 dollar.

Etterpå tar gutta seg en velfortjent strekk på senga. Klokka er ti om morgenen i Dhaka.