Leo Ajkic: – Jeg var en «straigth-A student»

– Jeg opplevde ofte at folk syntes synd på meg som hadde opplevd krig, men i hip hop-miljøet var det omvendt. Der ble det sett på som en styrke. Det å ha opplevd krig, gir sterke tekster. Og det ga tyngde det i det underdogmiljøet som hip hop-miljøet var.

Det sier NRK-programleder Leo Ajkic i Kamilles podkast «Summa Summarum».

Leo er opprinnelig fra Mostar i Bosnia, men kom til Norge som 11-åring. Han fant sin plass i musikk- og basketmiljøet.

– Jeg ble tatt imot som en ressurs da jeg kom til Norge fordi jeg var med å sette hip hop på kartet. Det ble jo oppfunnet i USA før jeg ble født, men var ikke vanlig her. Våre foreldre vokste ikke opp med det.

– Norge var heller ikke kjent for å være gode i basket. Det var ikke noe landslag som gjorde det bra. Det landet i verden som fikk flest gull på den tiden var jo det tidligere Jugoslavia, Russland og USA, forteller han til programleder Kjersti Kvam og psykolog Ragnhild Bang Nes i podkasten.

Les også: NRK-profilen har hatt hjertestans seks ganger

Tagging og gatekunst

I Mostar hadde Leo både spilt tennis og basket, og han tok med seg basketinteressen til Norge.

– Jeg bidro mye i basketmiljøet også. I begynnelsen var det ikke nok spillere til både å ha guttelag og jentelag, men etter hvert økte populariteten. Det ble både flere lag og utsolgte kamper i ligaen, forteller Leo.

Han er også en kreativ fyr og som en del av hop hop-miljøet holdt han mye på med grafitti. Med årene ble det mer akseptert.

– Etter hvert gikk det fra tagging til gatekunst, og da var det ikke så gøy mer. Da måtte vi finne neste mål. Vi ville bare bli akseptert og få en lovlig grafittivegg, men da det kom hundre grafittivegger og folk fikk statsstøtte, da var den jobben gjort. Da måtte vi finne på noe annet.

Gjengen, folka i hip hop-miljøet, har betydd alt for Leo. Det er der han søker råd når han skal ta valg i forbindelse med jobb.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– Da jeg begynte å lage tv, gjorde jeg det for gjengen min. For de som snakker gebrokkent norsk, for hip hop-miljøet og for utlendingen som ellers ikke fikk være på tv.

Les også: Tuva Fellman: – Det har vært veldig hardt

Flukt fra borgerkrig

Det var tidlig på 90-tallet at Leo og familien ble drevet på flukt fra hjemlandet Bosnia. Det var borgerkrig i det tidligere Jugoslavia. Etter fire år på flukt, endte familien til slutt opp i en drabantby i Bergen.

– Før krigen følte jeg meg spesiell. I Bosnia får man karakterer fra første klasse, og jeg var en «straigth-A student». Jeg ble ikke sett på som problembarn, sier Leo.

Han forteller at han senere fikk diagnosene ADHD og ADD, men dette var ikke et problem da han bodde i Bosnia.

– Der var det godt tilrettelagt, så jeg fikk vært mye ute og leke. Jeg ville også lære. Skole var viktig for meg, og jeg ville bli både ingeniør og tennisspiller.

Leo gikk ikke i barnehagen. Han var i stedet sammen med bestefaren på dagtid, en mann han hadde et nært forhold til – og som var så stolt av Leo.

– Vi gikk turer hver morgen. Han ga meg turkish delight, en søt gelé, og jeg fikk være sammen med ham og vennene når de spilte backgammon og snakket politikk.

I Bosnia fikk barna være med, de måtte ikke legge seg klokken sju selv om de voksne skulle kose seg med mat og alkohol.

– Der fikk barna være med på festen. Vi satt gjerne under bordet og hørte på at de voksne snakket. Vi ble ikke skjermet, vi satt igjen med følelsen av å bli inkludert. Jeg likte at vi barna ble tatt på alvor på denne måten, sier Leo.