Lavmælt skrik
Et stillferdig antikrigsrop det er vel verdt å lytte til.
Tsjad/Frankrike/Belgia 2010. Regi: Mahamat-Saleh Haroun. Med: Youssouf Djaoro, Diouc Koma, Emil Abossolo M'bo, Djeneba Kone, Heling Li
Aldersgrense: 11 år
På grunn av sine tidligere seire som profesjonell svømmer, kalles Adam fortsatt «Mesteren». I dag arbeider han som badevakt på bassenget til et av Tsjads mer luksuriøse hoteller. Men når den nye kinesiske eieren begynner å kutte ned på staben, innser Adam at han er i ferd med å miste jobben til fordel for sin egen sønn.
I bakgrunnen kjemper opprørere stadig hardere kamper mot landets regjeringsstyrker, som presser sivilbefolkningen for økonomiske og menneskelige bidrag. Adam har ingen penger å gi dem, men det slår ham at han muligens kan verve en ung soldat til hæren. Dermed tar han hva man definitivt kan kalle et skjebnesvangert valg.
Dette lavmælte afrikanske dramaet vant juryprisen under fjorårets festival i Cannes. «En mann som skriker» er fortalt med et dvelende og kunstferdig filmspråk ikke uvanlig for filmer som berømmes på denne festivalen, og som kler filmens innhold godt. Publikum inviteres til saktmodig så vel som sørgmodig å kontemplere den såre opplevelsen av å bli erstattet av en yngre generasjon, men også til innlevelse og medfølelse med en mann som har tatt et drastisk valg det ikke er lett å forsvare – selv om man kan forstå hans desperate situasjon.
Noen fullstendig kompromissløs reise inn i mørkets hjerte er dette imidlertid ikke. Både takket være hovedrolleinnehaver Youssouf Djaoros sympatiske tilstedeværelse og regissør Mahamat-Saleh Harouns humanistiske tilnærmelse til sine karakterer.
I tillegg er «En mann som skriker» noe så sjelden som en (anti-)krigsfilm uten en eneste krigsscene.
Dette er nemlig en svært minimalistisk film, med en nokså enkel handling som neppe hadde blitt en helaftens film med et mer effektivt filmspråk. Samtidig er det dens stille ettertenksomhet som gir fortellingen mye av dens kraft, og som gjør at denne lille filmen faktisk rommer ganske mye.
«En mann som skriker» er et stillferdig antikrigsrop som er vel verdt å lytte til.