Lang og umoderne kitchfest

The Longest Ride

USA 2015

Regi: George Tillman Jr.

Med: Britt Robertson, Oona Chaplin, Scott Eastwood, Alan Alda, Jack Huston, Melissa Benoist.

Aldersgrense: 7 år

“The Longest Ride” er den tiende filmatiseringen av Nicholas Sparks´ bestselgende romaner, og føyer seg dermed inn i en lang rekke bestående av filmer som «A Walk to Remember», «The Notebook», «Dear John», «The Last Song» og «Safe Haven». Nå skal ikke jeg late som jeg har sett dem alle, men jeg har forstått at noen av elementene i «The Longest Ride» går igjen i Sparks´ univers: Den pittoreske naturen i North (eller eventuelt South) Carolina, kjekke menn som vet å behandle damer på den gode, gammeldagse måten, yndige frøkner som har ventet på denne rette kjekkasen, og ikke minst en kjærlighetshistorie av det melodramatiske og ikke så rent lite svulstige slaget.

I «The Longest Ride» møter vi Luke Collins (spilt av Clint Eastwoods sønn Scott), som er satt tilbake i sitt forsøk på å bli verdensmester (som sannsynligvis er det samme som å være sørstatsmester) i okseridning etter en alvorlig ulykke for ett år siden. Nå har han imidlertid kommet seg opp på okseryggen igjen, i en konkurranse som søtnosen Sophia (Britt Robertson) er overtalt av venninner til å bevitne. Hun er på sin side en byjente som studerer kunst, og har liten sans for cowboyer – men tiltrekkes likevel av den galante hønken med cowboyhatten.

Deres første date er like uunngåelig som fiolinene på lydsporet, og på vei hjem etter en romantisk piknik under stjernehimmel redder mannemannen Luke en livet til eldre mann (Alan Alda) som har kjørt av veien. Halvt bevisstløs ber han Sophia berge en boks fra baksetet, som skal vise seg å inneholde gamle kjærlighetsbrev. Disse blir inngangsporten til enda en overdrevent romantisk fortelling, som starter på 40-tallet og handler om den unge Ira (Jack Huston fra «Boardwalk Empire») og hans kunstelskende flamme Ruth (Oona Chaplin fra «Game of Thrones»).

«The Longest Ride» er en sånn film som får det til å virke helt naturlig at to mennesker uten noen som helst felles interesser oppnår en helt unik og umiddelbar kontakt med hverandre, først og fremst fordi begge spilles av vakre skuespillere. I begge historiene liker altså kvinnene kunst, noe mennene naturligvis ikke forstår seg på. Cowboyen Luke synes i grunn at kunst er noe tull som ikke kan måle seg med enklere gleder som okseridning, og han er ikke redd for å si sin ærlige mening om at noen tullinger velger å betale masser av gryn for noen malingklatter på et lerret. Derfor er det ganske provoserende at det gjennomgående er Sophia som må velge bort byliv og karriere, mens Luke insisterer på å fortsette med sin konkurranseidrett – noe helsa hans ikke en gang tillater. Men han hadde selvfølgelig ikke vært en ekte mann om han feiga ut og luktet på blomstene isteden.

Litt mer respekt for kunsten finnes riktignok i fortidshistorien, selv om Iras begeistring for kunst stort sett begrenser seg til en begeistring for Ruths begeistring. Han liker med andre ord hvordan det får hans lille lerkefugl til å kvitre.

Ok, jeg skal ikke svartmale fullstendig. Beretningen om Ira og Ruth får faktisk en ganske fin avslutning, hvor han slettes ikke er noen egoistisk Torvald Helmer-skikkelse. Ikke desto mindre er de aller fleste vendingene i handlingen åpenbart konstruert for maksimalt tåredryppende effekt, og begge historiene leder ut i et kalkulert og kunstig klimaks som beveger seg langt over en hver topp.

«Kjærligheten krever alltid offer», sies det i filmen. «The Longest Ride» har i hvert fall ofret det meste av troverdighet og progressiv tenkning til fordel for en stivbent kitchfest som er omtrent like moderne som okseridning. Og ja, den føles som et alt for langt og utmattende ritt.