Lånere i harmoni

Arriettas hemmelige verden
Japan 2011
Regi: Hiromasa Yonebayashi
Med (stemmer, norsk versjon): Agnes Fasting, Julian Mæhlen, Unn Vibeke Hol, Gisken Armand, Magnus Nielsen
Aldersgrense: 7 år

Hayao Miyazaki og hans sitt Studio Ghibli har blitt omtalt som Japans svar på Walt Disney, og har i en årrekke servert forførende animasjonsfilmer som kombinerer miljøvennlige budskap med magisk realisme. Denne gang har han overlatt regien til debutant Hiromasa Yonebayashi, og skrevet manus basert på en velkjent britisk barnebok ved navn Lånerne. Men likevel har Arriettas hemmelige verden på mange måter blitt en typisk Miyazaki-film.

Vi møter 14 år gamle Arrietta, som bor sammen med sine foreldre under en planke i gulvet i huset til en gammel dame på den japanske landsbygda. Arrietta og familien hennes er nemlig såkalte lånere, ørsmå vesener som ligner på mennesker bortsett fra at de når oss til anklene.

Dette småfolket lever av ting de låner av menneskene i det skjulte, som sukkerbiter, brødsmuler og andre matrester, som vann og strøm og andre nødvendigheter.

Men når den uvitnede vertinnen deres får besøk av sitt hjertesyke barnebarn Johs, får han plutselig øye på den bittelille jenta. Og selv om reglene sier at lånere må flytte umiddelbart dersom de skulle bli oppdaget av et menneske, utvikles et helt spesielt vennskap de to imellom.

Men Johs mindre trivelige tante får også snart ferten av hva hun anser som skadedyr, og beslutter seg for å sette alle kluter til for å få de små vesnene utryddet.

Historien kombinerer det hverdagslige med det overnaturlige, med et lunt, sjarmerende og harmonisk resultat som visstnok skal være nokså tro mot sitt litterære opphav. Karakterene er lette å bli glade i, og den betagende, håndtegnede animasjonsteknikken og skaper en gammelmodig atmosfære som kler fortellingen godt.

For de voksne i salen kan filmen muligens bevege seg litt sakte, men i en tid hvor animasjon ofte er synonymt med heseblesende støy i tre dimensjoner og alle tenkelige kanaler er det ikke nødvendigvis så negativt. Dessuten passer det fint til både filmens forførende retrostil og dens sympatiske moral om å leve i pakt med naturen så vel som med de andre artene som også befolker den.