Kvinner og klær

Sex and the City 2
USA 2010
Regi: Michael Patrick King
Med: Sarah Jessica Parker, Kristin Davis, Kim Cattrall, Cynthia Nixon, Miley Cyrus, Penélope Cruz, Chris Noth, Liza Minnelli, Willie Garson, Evan Handler, Jason Lewis
Aldersgrense: Tillatt for alle

(SIDE2): Så er de altså tilbake på lerretet, Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha. To år er gått siden vi sist så dem, da Carrie omsider fikk sin Big til alters. I løpet av denne tiden har samlivet for alvor begynt å bli en serie hverdager, og frøken Preston, eller Bradshaw om man fortsatt vil, savner den berømmelige gnisten i forholdet. Mens Charlotte sliter med tobarnsmorsrollen, Miranda med en mannlig sjef som ikke vil lytte til henne og Samantha med å holde overgangsalderen unna.

Når Samantha i tillegg hevder i en bisetning at hun kjenner finanskrisa på kroppen (selv om ingen av hovedpersonene synes å ha fått kjøpekraften redusert), er det vel lite annet i dette universet som er mer naturlig enn at hun overtaler de andre til å bli med på en (riktignok sponset) venninnetur til den arabiske emiratstaten Abu Dhabi. Som gir de fabelaktige fire rikelig med anledninger til å velte seg i overdreven luksus mens de baler med de minimale problemene sine. Som for Carries del for øvrig involverer et svært uventet møte med en ekskjæreste.

I utgangspunktet er jeg slettes ikke noen «Sex and the City»-motstander. Tvert imot vil jeg si at jeg er fan av tv-serien. Og jeg var heller ikke spesielt negativ til den første kinofilmen. Riktignok hadde den ikke noe i nærheten av samme brodd som serien på sitt beste, men den var i hvert fall en relativt velfungerende romantisk komedie.

Det er imidlertid mye mer enn man kan si om denne oppfølgeren, som ikke er stort annet enn en hul og hjerteløs unnskyldning for å vise fram Carrie & co. i stadig nye sko- og kleskolleksjoner, mens de lirer av seg så uinspirert dialog og så plumpe vitser at det oppleves som en fornærmelse mot seriens intelligens.

En gang i tiden fantes det jo en slags feminisme i dette konseptet, og selv om serien omfavnet hovedpersonenes materialistiske holdning til (singel-)livet, var det som oftest med en ironisk snert. I film nummer to er denne ekstreme kjøpetrangen like naturlig som sex, og åpenbart noe som fortjener en total og uforbeholden hyllest.

Når filmskaperne så vidt pirker i kvinnefrigjøringstematikk, er det så banalt at man skulle ønske de lot være. I og med at man har tatt turen til et araberland, skal selvfølgelig den frigjorte Samantha settes opp mot de burkatildekkede, lokale kvinnene. Og med dette formuleres en moral som sier noe i retning av at «det er litt dumt med burka og religion og sånn, men så farlig er det heller ikke, for under sløret finnes det kvinner som er akkurat som Carrie og resten av venninnegjengen». Milde Moses.

Med en spilletid på to og en halv time syntes jeg den første filmen var i lengste laget. Den ble litt som å se en halv sesong «Sex and the City» i en kinosal. «SATC 2» har omtrent lik spilletid, og er så overfladisk, innholdsløs og gjennomkommersiell at den føles som å se reklameavbrekkene fra tv-serien i to og en halv time.

Helt til sist, en litt positiv ting – med advarsel om at det i de følgende linjene muligens røpes mer enn alle vil like å lese: I begynnelsen av filmen var jeg redd for at redningen for Carrie og Big skulle være å få barn. Men filmskaperne har faktisk stått fast på at paret ikke ønsker dette, og dermed slengt inn et sandkorn av integritet i denne åndelige ørkenvandringen av en film. Om de da ikke bare sparer denne problematikken til treern.

Les vår anmleldelse av samme film skrevet av en kvinne: Ukomplisert moro