Kunstig kultfilmforsøk
«Oldboy»-regissøren med mye form og lite substans i sin første engelskspråklige film.
Stoker - Storbritannia/USA 2013. Regi: Chan-wook Park Med: Mia Wasikowska, Matthew Goode, Nicole Kidman, Jacki Weaver
Aldersgrense: 15 år
Den sørkoreanske filmskaperen Chan-wook Park er mest kjent for sin såkalte hevntrilogi, bestående av «Sympathy for Mr. Vengeance», «Oldboy» og «Lady Vengeance». Mange venter spent på Spike Lees nyinnspilling av den midterste (som skal komme til høsten), men allerede nå er Park selv klar med sin første engelskspråklige film.
Tittelen gir assosiasjoner til forfatteren av romanen om Dracula, men selv om «Stoker» riktignok inneholder overnaturlige elementer – og selv om Park tok for seg blodsugende vandøde i «Thirst» fra 2009 – er dette ikke en vampyrfilm. Derimot er det en slags gotisk og freudiansk «coming of age»- thriller lagt til de relativt mytiske sørstatene.
Når den innesluttede jenta India (Mia Wasikowska) mister faren i en bilulykke på sin attende bursdag, dukker hennes hittil ukjente onkel Charlie (Matthew Goode) opp til begravelsen. Han bestemmer seg så for å bli boende hos India og hennes ikke alt for varme og kjærlige mor (Nicole Kidman) gjennom den vanskelige perioden. India både fascineres og skremmes av den mystiske onkelen, samtidig som hun provoseres av morens tilsynelatende mangel på sorg – samt av hennes åpenbare dragning mot sin avdøde ektemanns bror. Og mens mor/datter/onkel-trekanten er i ferd med å innta formen av et sjalusidrama, synes stadig flere rundt dem å forsvinne under merkverdige omstendigheter.
Det skal angivelig ha vært Hitchcocks «Vertigo» som fikk Park til å ville bli filmskaper. Muligens var det de mange referansene til den britiske spenningsmesteren som fikk ham til å realisere dette manuset av «Prison Break»-skuespilleren Wentworth Miller, som nok burde ha tatt et par skriverunder til før han ga det fra seg.
For selv om den grunnet Parks kyndige grep om form og farge er flott å se på, hjemsøkes «Stoker» av en påtakelig mangel på dybde, substans og til en viss grad også logikk. Manusets forsøksvis poetiske fortellerstemme og symbolbruk er lite annet enn platt, og flere av handlingens vendepunkter er ganske så opplagte – og tidvis noe underlig plassert i forhold til hverandre.
Parks stilsikre regi kommer heller ikke helt til sin rett her, men bygger isteden opp under en kunstighet som aldri finner sin naturlige forankring i filmens univers. Det samme må beklageligvis også sies om rollebesetningens prestasjoner. Hvorvidt det skyldes manuskriptets ikke alt for realistiske replikker eller instruktørens fremmedspråklighet vites ikke, men habile skuespillere som Wasikowska, Kidman og Goode klarer i hvert fall aldri å finne fram til en felles spillestil. Igjen med en ukledelig og påtatt kunstighet som resultat.
«Stoker» oppleves mest som et kalkulert forsøk på å lage en moderne kultfilm, og blir dessverre aldri så suggererende, sitrende og stemningsfull som man kan ønske seg fra en av Asias mest spennende filmskapere.