Kunstig destinasjon

The Final Destination 3D - USA 2009. Regi: David R. Ellis Med: Bobby Campo, Shantel VanSanten, Nick Zano, Haley Webb, Krista Allen

Aldersgrense: 15 år (Frarådes ungdom under 15 år)

Den fjerde filmen i «Final Destination»-rekka er den første som vises i 3D. Utover dette er intet nytt tilført konseptet. For hvorfor endre en superselgende formel? Tja, kanskje for å tilby publikum et produkt som i det minste hinter om at det inneholder en eller annen form for intelligent liv. Men ikke denne gang.

Som de fleste leserne trolig allerede er kjent med, handler dette om noen vakre, unge mennesker fra gode, trygge hjem, som med nød, neppe og stor usannsynlighet slipper unna en mildt sagt brutal ulykke – som i denne filmen inntreffer under et racerbilløp. Bare for å finne ut at Døden har bestemt seg for å innhente dem, i den rekkefølgen de skulle ha omkommet i det opprinnelige hendelsesforløpet. Dermed er det duket for noen særdeles søkte «freak accidents», samt noen ikke spesielt filosofiske betraktninger omkring hvor endelig denne predestinerte avrettingskjeden egentlig er.

Skuespillerne, om man i det hele tatt kan kalle dem det, er pene på en måte man bare ser i amerikansk underholdningsindustri, og fullstendig ute av stand til å uttale replikker med så mye som et blaff av troverdighet. Sjelden har jeg sett så mye kunstighet samlet på en og samme location.

Det virker da heller ikke som om manusforfatterne i det hele tatt har forsøkt å komme opp med en historie som henger på greip, eller enda mindre dialog som høres ut som noe noen faktisk kunne finne på å uttale. På en måte er det nesten beundringsverdig. For folk som går og ser «The Final Destination 3D» vet jo hva de går til. Hvorfor bruke tid og energi på å la de uheldige karakterene finne ut hvordan ting henger sammen på en noenlunde plausibel måte, når publikum vet dette før de kjøper kinobilletten? Isteden konsentrerer filmskaperne seg om å skape nye, avsindig intrikate dødsfeller ut av de mest dagligdagse anordninger og mekanismer. I tre dimensjoner.

Om man utelukkende måler liter sprutende blod og kilo parterte kroppsdeler, kan man si at «The Final Destination 3D» innfrir. Men jeg vil tro selv fans av franchisen vil bli ganske så skuffet. Det tredimensjonale perspektivet får deg riktignok til å skvette høyt og jevnlig, men dette er virkelig ikke teknologien på sitt mest imponerende. Først og fremst ser de ekstremt voldelige splattereffektene mer kunstige ut gjennom 3D-brillene. Dersom du er redd for å bli alt for skremt, vil du med andre ord finne trygghet i den ekstra dimensjonen. Og det var vel neppe hensikten?

Med en sykelig tynn historie, skuespillere som er kunstigere enn cola light og spesialeffekter som ikke en gang skaper tempererte grøss, er det bare å håpe at den fjerde filmen er seriens siste destinasjon. Men jeg tror det ikke.