Kunsten å konversere

Møte i Toscana
Belgia/Frankrike/Italia 2011
Regi: Abbas Kiarostami
Med: Juliette Binoche, William Shimell, Jean-Claude Carrière, Agathe Natanson, Gianna Giachetti, Adrian Moore, Angelo Barbagallo, Andrea Laurenzi, Filippo Troiano, Manuela Balsimelli
Aldersgrense: Tillatt for alle

Navn på områder i middelhavslandene generelt og Italia spesielt er åpenbart populært blant oversettere av filmtitler til norsk. ”Møte i Toscana” er den første filmen iraneren Abbas Kiarostami

lager utenfor hjemlandet, og heter opprinnelig ”Copie conforme”, eller ”Certified Copy” på engelsk. Det er også tittelen på den nyeste boka til filmens mannelige hovedkarakter, den britiske kunstakademikeren James Miller (William Shimell).

I forbindelse med lanseringen av boka i italiensk språkdrakt gjester Miller Toscana med et foredrag om sin påstand om at en god kopi kan være vel så mye verdt som originalen, avhengig av øynene som ser. For er ikke kunst uansett kunstig?

Blant tilhørerne er en franskfødt gallerieier (Juliette Binoche), som overtaler Miller til å bli med på en rundreise i området fram til han må returnere til flyplassen. Sammen tar de inn den lokale vinen, kulturen og naturen, mens de drøfter kunsten så vel som livet og kjærligheten i en nærmere to timer lang samtale som i all hovedsak utgjør filmens handling.

Nå er det jo sånn med kunsten at den har det med å imitere livet, men her er det muligens motsatt. Omtrent midtveis i filmen lar den kvinnelige hovedkarakteren et fremmed par tro at hun og Miller er gift, noe han deretter spiller med på. Og deretter er vi ment å fundere på hvorvidt det fiktive ekteskapet er mer ekte enn det tilsynelatende tilfeldige møtet.

Noen fasit gis aldri, for ”Møte i Toscana” er en sånn type film som bryr seg mer om å stille spørsmål enn å postulere svar. Hvorvidt spørsmålene i seg selv er interessante nok til å holde på tilskuerens oppmerksomhet i en time og tre kvarter, vil komme an på øynene som ser. Etter mitt sin er de ikke det.

Juliette Binoches rolletolkning i denne filmen ga henne skuespillerprisen under årets filmfestival i Cannes, uten at jeg helt kan se hvorfor. Men hun treffer i hvert fall renere toner enn den skuespillerdebuterende operasangeren William Shimell i rollen som hennes selvgode duettpartner Miller.

Til tross for noen åpenbare likheter med Richard Linklaters ”Før soloppgang” og ”Før solnedgang”, skal ”Møte i Toscana” ha at den er en særegen film som ikke kopierer noen andre. Det må også sies at den neppe er ment for de brede lag av befolkningen – trolig er den mer enn fornøyd med å appellere til folk med mye finkulturell kompetanse (og sans for årgangsvin).

For undertegnede ble dette en langtekkelig og overdrevent snakkesalig affære, som i sin noe påtrengende gåtefullhet ikke bød på den helt store kunstopplevelsen. Det er fristende å sitere Elvis’ oppfordring om ”A little less conversation, a little more action, please”. Men andre vil sannsynligvis se ”Møte i Toscana” som et dypt originalt verk. Igjen, det kommer an på øynene som ser.