Kun tre kom seg unna tidenes fengselsflukt - og to av dem var norske

(SIDE2:) I filmen «The Great Escape» fra 1963 følger vi krigsfanger i den tyske fangeleiren Stalag Luft Nord. Leiren var tilsiktet fanger som krevde full sikkerhet fordi de hadde klart å rømme fra andre leirer.

Det tyskerne ikke tenkte på, var at de nå samlet det beste fluktteamet noen sinne. Dette førte til tidenes største forsøk på fengselsflukt.

Filmen er basert på en sann historie, i stor grad gjort kjent gjennom en bok med samme navn av Paul Brickhill.

- Veldig karismatisk
Operasjonen ble ledet av Roger Bushell, som hadde kallenavnet «Big X». Han var født i Sør-Afrika og var britisk statsborger. Bushell var 29 år gammel da han ble fanget av tyskerne 23. mai 1940.

- Han var en veldig karismatisk sør-afrikaner - han var en lovende, ung høyesterettsadvokat før krigen, sa pilot Bertram A. James.

James var en av de overlevende etter flukten. Han ble intervjuet av BBC om hendelsen i 2000.

Uavhengig av hverandre, gjorde både Bushell og James en rekke fluktforsøk. Begge ble til slutt fengslet i Stalag Luft Nord.

Tre tunneler
Våren 1943 startet Bushell arbeidet med masseflukten. Han samlet alle medfangene og avslørte planen: De skulle bygge tre tunneler fra fengselet og ut i friheten.

Grunnen til at de bygget tre tunneler, var for å sikre seg muligheten til å rømme. Dersom tyskerne oppdaget én tunnel, ville de ikke tro at det var to tunneler til, trodde Bushell.

Under flukten skulle rømlingene ha vanlige klær og ha med seg identifikasjonspapirer. Fluktarbeidet krevde derfor ikke bare graving i jorda, men også arbeid for å få tak i nødvendige gjenstander.

Hadde korøvelser
Det var selvsagt svært viktig at tyskerne ikke fikk vite om tunnelene. Derfor fikk tunnelene kodenavn: Tom, Dick og Harry.

Det var strengt forbudt å omtale tunnelene som noe annet enn kodenavnene. Skulle noen komme til å si ordet «tunnel», ville de bli straffet av Bushell. Og det var mange munner å holde styr på: Av de 1500 fangene i leiren, var det omtrent 600 som involverte seg i arbeidet med tunnelene. Resten var ikke interesserte.

For å unngå at tyskerne oppdaget gravingen, prøvde fangene å distrahere dem. Blant annet holdt de korøvelser i nabohytta, slik at sangen skulle overdøve arbeidet.

Vanskelig å sove
Fangene trengte bjelker for å sikre tunnelene. Det var selvsagt ikke stor tilgang på trær i fengselet, men fangene var kreative.

- Mye ble tatt fra undersiden av hytta, hvor det var dobbelt gulv, men mye ble også tatt fra sengene. Etter en stund ble det veldig ukomfortabelt å sove, fordi vi bare hadde tre-fire planker i sengebunnen, sa James.

Pingvinmetoden
For å bli kvitt all jorden de gravde ut, måtte de også bruke fantasien.

- Vi brukte pingvinmetoden, hvor vi hengte to poser i hvert buksebein, og med en tråd i hver lomme kunne vi åpne et hull i bunnen av posen, slik at sand drysset ut. «Pingvinen» pleide å gå rundt, ofte ikledd en stor jakke så han så ut som en pingvin, sa James.

Problemet var at sanden de gravde fram i tunnelen hadde en annen farge enn sanden på bakken. Derfor gikk det en annen fange bak «pingvinen» som fikk sandtypene til å blande seg.

- Sommeren 1943 spredde vi ut 130 tonn med sand fra de tre tunnelene, som alle ble gravd ut samtidig. Jeg tror det var 200 «pingviner» som jobbet i organisasjonen. De utførte 25.000 turer, sa han.

Oppdaget
I august 1943 ble «Tom» oppdaget av tyskerne.

- Tyskerne var utrolig glade for å ha funnet den, spesielt fordi den bare var en ukes tid unna å bli ferdig. Men for alle som hadde jobbet med tunnelen var oppdagelsen en stor skuffelse. Det eneste lyspunktet var at tyskerne la inn for mye dynamitt da de skulle sprenge den, og var veldig nær å sprenge det nærmeste vakttårnet, sa James.

Bushell hadde rett i antagelsene: Tyskerne tenkte ikke på at det kunne være flere tunneler. «Dick» og «Harry» ble derfor ikke oppdaget.

- Måtte trekke lodd
24. mars 1944 var endelig «Harry» klar. Men alle de 600 involverte kunne ikke kunne dra. Bushell valgte ut de første 30, og resten ble plukket ut ved å trekke lodd. James var blant de heldige som vant i loddtrekningen.

- Jeg ble satt i en gruppe på tolv karer som hadde papirer på at vi jobbet på en lokal tremølle. Jeg var, ifølge papirene, en jugoslav og hadde på meg et par midteuropeiske bukser, som jeg skitnet til for å få dem til å se ut som arbeidsklær, sa James.

Fikk problemer
Så var det tid for flukten. Dette gikk ikke smertefritt. Først fikk de problemer med kulden, og brukte halvannen time på å fjerne is fra tunnelen. Deretter oppdaget de at utgangen til tunnelen var på et annet sted enn planlagt, så de kom ut like ved en vakt. For å løse dette problemet, måtte den første som rømte signalisere til de andre når det var trygt å komme ut.

Underveis rev en fange ned en av støttebjelkene i tunnelen, og dette måtte også repareres før operasjonen kunne fortsette.

Rundt klokken ett om natten var det James’ tur til å gå inn i tunnelen. Han kom seg fint gjennom.

- Da jeg kom til utgangen, reiste jeg meg opp og så på stjernene over meg. Det var et veldig euforisk øyeblikk. Jeg tenkte ikke på hva som kunne skje, at jeg måtte ut av leiren. Jeg var endelig fri, sa han.

Bare tre kom seg unna
Ting gikk ikke helt som planlagt med alle de 200. Tyskerne oppdaget flukten mens den pågikk. «Bare» 76 menn klarte å rømme fra leiren. Og nesten alle, 73, ble senere tatt til fange igjen.

Bare tre menn lyktes altså med flukten. To av disse var norske.

Jens Muller og Peter Bergsland var henholdsvis nummer 43 og 44 ut av tunnelen. De tok toget til Stettin i Tyskland, og de ble smuglet videre til Göteborg. Her kontaktet de det britiske konsulatet, og de reiste til Skottland via Stockholm. Herfra ble de sendt til London, før de reiste til Canada.

Bergsland døde i Oslo 9. juni 1992, og Muller døde 30. mars 1999.

Den siste som overlevde var nederlandske Bram Van der Stok. Han var nummer 18 ut av tunnelen, og kom seg til Spania med hjelp av den franske motstandsbevegelsen. Han døde i Virginia, USA, i 1992.

- Det var knusende
Bertram James var ikke like heldig. Etter å ha rømt over fjellet hele natten, kom han og en annen fange inn i Hirschberg. Her ble de tatt av politiet og fraktet til et lokalt fengsel.

- Det var bare tolv timer siden flukten. Vi var fanger igjen, og det var knusende, sa han.

Mange drept
Adolf Hitler bestemte først at alle fangene skulle skytes, men han fikk vite at dette var brudd på krigsloven. Derfor avgjorde han at 50 av fangene skulle bli skutt, og en Gestapo-general, Nebe, ble satt til å plukke ut hvem som skulle bli drept.

- Det virker som om Nebe bare så over navnene på et ark, hvor det sto alder og opprinnelsesland. Alle polakker og øst-europeere ble skutt, sammen med andre rømlinger som ble tilfeldig utvalgt, sa James.

Blant de 50 drepte mennene, var Roger Bushell. Han ble fanget sammen med sin samarbeidspartner Bernard Scheidhauer dagen etter flukten, mens de ventet på et tog. Tre dager senere ble begge skutt.

Blant de drepte var også norske Nils Fuglesang og Haldor Espelid. De ble tatt i Flensburg, og ble henrettet 29. mars 1944 i Kiel.

Her er en oversikt over alle de 50 mennene som ble drept.

James var blant de heldige som slapp unna, og han ble satt i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Han prøvde senere å rømme igjen, uten å lykkes. Han ble frigjort fra fengselet 6. mai 1945. James døde 92 år gammel 18. januar 2008.

Kilder: PegasusArchive.org, Daily Mail, Wikipedia, Ravnanger.net, Trasksdad.com