Krigerkongens pinlige slutt

Døden er ingen hyggelig fyr, men han har i hvert fall ironisk sans. Historien er full av beviser på det.

Ta Attila, for eksempel. Råtassen som red i spissen for sine ville horder av ryttere fra steppelandene i Sentral-Asia og skremte Europas folk på 400-tallet. Attila sloss mot både persere og romere, invaderte Balkan og omringet Konstantinopel. Deretter dro hæren hans på plyndrertokt vestover gjennom Europa, helt til Gallia. Horden dro fra slagmark til slagmark og la igjen hauger av døde fiender og raserte byer.

Foran red alltid Attila, eller «Guds svøpe» som de vettskremte romerne likte å kalle ham. Og for en krigerkonge som Attila hadde det selvsagt vært mest passende å dø på slagmarken. Da hunerne til slutt ble beseiret ved Chalons i dagens Frankrike, gjorde Attila til og med i stand et begravelsesbål til seg selv. Han ville aldri la seg ta til fange.

Romerne bestemte seg imidlertid for å la hunerne trekke seg tilbake og Attilas menn dro østover igjen.

Men det spørs om Attila ikke like gjerne kunne tent på bålet sitt. Den døden som ventet var i hvert fall ikke spesielt ærefull. 48 år gammel, i år 453, fikk Attila lyst til å gifte seg, noe han hadde gjort mange ganger før. Nå hadde han satt øynene i ei ung berte ved navn Hildico. Bryllupsfesten ble som bryllupsfester gjerne er og Attila ble kort fortalt sørpe full.

Da han utpå natta begynte å blø neseblod i ektesengen, enset ingen noe som helst. Aller minst Attila selv, som ble kvalt.

Romerne, derimot, pustet lettet ut.

Tenna på tørk

Det finnes andre hærførere som sikkert hadde ønsket seg en mer ærefull død. Kong Sigurd av Orkney erobret store deler av det nordlige Skottland og beseiret Maelbrigte av Moray i 892.

I triumf kappet han hodet av fienden og bandt det fast til salen for å vise det fram. Problemet var bare at tennene på hodet skrapet opp Sigurds bein. Ettersom Maelbrigte nok hadde slurvet litt med tannpussen, satte det seg bakterier i såret.

Og snart var også Sigurd død.

Akkurat som Attilas menn var conquistadoren Pedro de Valdivia opptatt av plyndring og gull. Han tok få hensyn på sin ferd, men ble til slutt tatt til fange av indianerne i 1543.

– Jaså, du er tørst etter gull. Vel, svelg unna, sa indianerne — og helte flytende gull ned i halsen på ham.

Kyllingen som drepte

Det er ikke bare conquistadorer og krigerkonger som har fått svi for sitt valg av yrke opp gjennom historien. Det er ikke ufarlig å være nysgjerrig vitenskapsmann, heller.

Sir Francis Bacon ville undersøke om kulde kunne bevare mat og eksperimenterte hjemme på Highgate med å stappe en kylling full av snø. Men det er dumt å gå tynnkledd ute om vinteren og Bacon dro på seg en lei lungebetennelse som tok livet av ham i 1626.

I følge legenden hjemsøkes Highgate den dag i dag av spøkelset til kyllingen.

Den store skotske botanikeren David Douglas datt i 1834 ned i en fallgrav ute i skogen på Hawaii. Han døde da en sinna okse gikk i samme fella.

Komponistyrket høres ikke spesielt farlig ut, men Jean-Baptiste Lully beviste det motsatte i 1687. Han dirigerte sitt stykke «Te Deum» og levde seg så intenst inn i det at han stakk dirigentstaven inn i beinet. Det førte til koldbrann og raskt teppefall for den uheldige komponisten.

Forsiktig med sylteagurken

Mer kjent er farene ved å være president i USA. De blir jo til tider skutt på. Men det var ikke en kule som stanset William Harrison. Det var slurv med påkledningen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Harrison, en helt fra krigen mot indianerhøvdingen Tecumseh, holdt i 1841 tidenes lengste introduksjonstale. Det gjorde han i kulde og snø, uten frakk. Det skulle han ikke gjort. Harrison dro på seg en lei forkjølelse, som utviklet seg til en enda leiere lungebetennelse. En måned etter talen døde han.

Været skapte trøbbel for president Zachary Taylor også. Nasjonaldagen 4. juli 1850 var ekstremt varm og Taylor, som hadde holdt ut lange seremonier, kjølte seg ned med en porsjon iskald melk, kirsebær og sylteagurk. En diger porsjon, for å være nøyaktig.

Presidenten måtte snart legge seg ned med et realt mageknip, og det gikk ikke bedre enn at han døde fem dager etterpå. Hans død er fortsatt et lite mysterium og mange har lansert arsenikkteorien. Men da liket ble gravd opp og undersøkt i 1991 ble det ikke funnet spor av gift. Måltidet får fortsatt skylda. Melk og sylteagurk høres i hvert fall ut som en skummel kombinasjon.

Høflig død

I mange år trodde man også at god mat og godt drikke hadde skylda for den danske astronomen Tycho Brahes død i 1601. I følge legenden var Brahe altfor høflig til å forlate bordet under en stor middag, noe som resulterte i at urinblæra rett og slett sprakk. Brahe døde etter 11 dager med fryktelige smerter.

I dag tror man i stedet at Brahe døde av kvikksølvforgiftning i forbindelse med medisinering.

Heller ikke Jack Daniel drakk seg i hjel, selv om han sikkert hadde muligheten. Whisky-gründeren fra Tennessee døde i stedet av blodforgiftning i 1911.

Hva han hadde gjort?

Kuttet seg i stortåa da han sparket safen i sinne fordi han ikke husket kombinasjonen.