Konfliktfylt folkefiende

En folkefiende (Norge 2005) Regi: Erik Skjoldbjærg. Med Jørgen Langhelle, Trine Wiggen, Kasper Sveen, Per Jansen, Sven Nordin, Lasse Lindtner, Pia Tjelta med flere

Filmen «En folkefiende» er et vidunderlig, ambisiøst prosjekt. Her har man revet ned hele manuset til den store dikter, men det er vel kun en setning eller to som er beholdt fra Ibsens originale stykke.

Ånden til Ibsen er derimot vel bevart – om man er interessert i å finne den. For «En folkefiende» er blitt en film man ikke trenger inngående kjennskap til Ibsen for å forstå.

I Erik Skjoldbjærg og Nikolaj Frobenius versjon er Tomas Stockmann (Jørgen Langhelle) en TV-kjendis, en feiret, kompromissløs mann som mener han har sannheten på sin side til enhver tid. Når så mediemakten innhenter ham, trekker han motvillig sin kone og sønn hjem til hjembygda Bredalen for å starte produksjon av verdens reneste flaskevann samme med sin bror Peter.

Men brødrenes forretningsmessige og familiære forhold begynner straks å slå sprekker når vår selvopptatte redningsmann mener å ha funnet at kilden de tapper vann fra er forurenset. Og etter hvert skal han merke at broren kanskje er det minste problemet.

Uten sammenlikning for øvrig, tar Skjoldbjærg en «Peter Jackson» og gir kvinnerollene i filmen en langt mer prominent og handlingsdrevet plass i historien. I dette tilfellet fungerer det sånn noenlunde. Det er ikke til å unngå at begge kvinnene, fru Stockmann i Trine Wiggens skikkelse og Pia Tjeltas informasjonsarbeider, blir noe vage i persontegningen, til tross for at begge to leverer solide troverdige prestasjoner-

Dessuten har vi her konflikt på konflikt. Bror mot bror, far mot sønn, datter mot far, kone mot mann, folket mot opprøreren, sannheten mot løgnen – det er så mange at slett ikke alle får spilt den rollen de er tiltenkt. Her burde Skjoldbjærg og Frobenius vært strengere, skåret igjennom og kjørt strammere.

«En folkefiende» virker til tider litt ufokusert, samtidig er det her nok å fundere over og gripe tak i. Å plassere Stockmann i det moderne mediesamfunnet der mye av debatten på og av TV styres av «Stemmer du ja - send en sms til 1999», er et sjakktrekk som dessverre utnyttes for lite.

På tross av vaklende fokus, makter denne moderne «folkefiende» å fortelle oss et og annet om vår egen tid og samtidig i så måte aktualisere Ibsen selv.

Undertegnede synes også at etableringen av figurene i utgangspunktet er noe vag, om man da ser bort fra Tomas Stockmann selv. Jørgen Langhelle er glimrende dobbel i sin tolkning av Stockmann som en blanding av narsissist og ærlig samfunnsforkjemper. I løpet av få vendinger klarer han å gi oss en flik av begge slik at vi aldri egentlig vet hvor vi har ham hen.