Jon G. Reichelt om ulykken som rammet sønnen: – Det var voldsomt. Forferdelig 

Jon G. Reichelt er lege med psykiatri som spesialfelt. Han har møtt angstpasienter som tror at hjernen eksploderer hvis de møter frykten sin.

Han har oppmuntret soldater til å tåle mer, prøve enda hardere, ikke gi opp. Og han har støttet fortvilte kjendiser som er i den dypeste kjelleren i TV-suksessen «Kompani Lauritzen».

Men hans største utford­ring kom da han møtte sin egen store frykt.

Se video: Hadde annen tv-plan: Endte i «Sommerhytta»

Ikke gi opp

– Jeg fant nylig en gammel bok, «Den siste viking» av Johan Bojer. Det er en fortelling om fiskere fra Trøndelag som hver vinter ror til Lofoten, hvor de fisker, og så ror de hjem. Det var helt vanlig for hundre år siden. Da kunne du ikke vri deg unna hvis du hadde litt vondt i skulderen, sier han.

Jon er aktuell med boken «Tålekraft». Og nettopp det å tåle når man egentlig helst vil gi opp, er et tema han brenner for.

– Vi mennesker er laget for å tåle. Vi kan ha det fælt og bli lei og redde, det er reaksjoner som er helt naturlige. Men vi tåler det likevel, sier han.

Dette har mange av oss glemt – eller aldri testet ut. I dag er det få som hadde lagt ut på en slik reise som fiskerne i «Den siste viking».

– Ikke hadde vi fått lov, heller. Nå er det noe som heter HMS, humrer han.

Øve på ubehag

«Jo mindre ubehag vi utsettes for, jo mindre beredt er vi på å møte ubehag. Vi forventer det ikke og mangler trening i det», skriver Jon i boken. Han mener vi bør øve oss på å gjøre ting vi egentlig ikke tør eller har lyst til.

– Det kan være alt fra å lese en kjedelig bok før eksamen til å våge å hoppe ut i isvann, eller til å ta ordet i en forsamling. Det å snakke foran et publikum er det mange som er redde for. Og hvor farlig er det? Hvor mange har dødd av det? Det er en måte å utfordre oss selv på, sier han.

Dette er noe deltagerne i «Kompani Lauritzen» får teste til gagns. Jon har vært en del av staben i TV 2-programmet i flere år, og han har blitt dypt imponert over hva deltagerne klarer å gjennomføre.

– De tenker at de ikke kommer til å klare oppgavene. Og så får de støtte og hjelp til å finne viljestyrken, og de skjønner at det bare handler om å bestemme seg for å gjøre det. Og så gjør de det. Det er veldig sterkt, sier han.

«Tålekraft»

Det er dette tålekraft handler om. Å stå i det som tilsynelatende føles håpløst.

– Du må ta ansvar for å tåle ditt eget liv, og den grunnmuren legger du i dagliglivet ditt. Du må sørge for å ha en flokk, familie, venner, naboer. Ta vare på kroppen din, så du ikke blir helt hjelpeløs. Og prøve å finne en mening i livet. Jeg er så heldig at jeg har barnebarn, og det er intenst meningsfullt å drive tullball med dem. Du kan også finne mening ved å gå ut i solen eller hjelpe noen, sier han.

Han anbefaler alle å prøve å legge denne grunnmuren i hverdagen og å øve seg på å stå i ubehag iblant. Det kan være så enkelt som å ikke hente potetgullposen i skapet eller ta en treningsøkt når du helst vil slappe av.

Hvis du får til disse tingene, blir det lettere å tåle de virkelig ubehagelige utford­ringene.

Ulykke rammet sønnen

Selv fikk Jon for alvor ­teste egne metoder da sønnen Karl var i en alvorlig ulykke. I boken skriver han at han alltid har bekymret seg for barna sine og har hatt lyst til å overbeskytte dem.

Særlig da Karl gikk inn i Forsvaret og ble fallskjerm­jeger og senere spesialjeger.

For drøyt ti år siden deltok sønnen i en øvelse hvor han skulle fire seg ned fra et helikopter. På vei ned løsnet tauet, og han falt i bakken fra ti-tolv meters høyde.

Jon var på jobb i København da han fikk beskjed om hva som hadde skjedd.

– Det var voldsomt. Forferdelig. Alle mulige ­følelser. Skyld og skam, for jeg tenkte at jeg hadde forledet ham inn i militæret. Raseri for de som hadde forårsaket ulykken. Frykt for at han skulle dø. Jeg husker at jeg plutselig tenkte på hvordan man skifter bo når sønnen din er død. Mange sånne forferdelige ting raste gjennom hodet mitt, sier han.

Blir klokere

Samtidig ble han minnet om hvor normalt det var å være fortvilet i en slik situasjon.

– Jeg har sett mennesker ha det sånn, alle de gangene jeg som fagmann har møtt på­rørende i kriser og katastrofer. Men å erfare det selv er noe helt annet, sier han.

Sønnen overlevde og lever i dag et velfungerende liv. I ettertid innser Jon at han lærte mye av den skremmende opplevelsen.

– Man ønsker ikke å oppleve slike ting, men det er vel sånn man blir klokere i livet, av å få erfaringer som er smertefulle, sier han.

Prisen for kjærligheten

For tiden må Jon igjen tåle å stå i usikkerhet. Han og kona diskuterer om de skal skaffe seg en ny hund. De mistet sin tredje hund for et halvt år siden, og Jon forteller at han fremdeles blir ødelagt av å tenke på det.

– Prisen for kjærligheten er at det også er smertefullt når den blir borte. Men du kan ikke unngå kjærligheten i frykt for at hunden skal dø. Det er da det er viktig å føle på mening, ­finne flokken din, det vi har snakket om. Og så kjøper vi kanskje en ny hund. Det er vel til slutt det som er å være menneske, sier han.