Klokt og kaotisk om kvinnekamp

Gulabi Gang - Norge/India 2013. Regi: Nistha Jain. Med Sampat Pal og Gulabi Gang

Aldersgrense 11 år

Sampat Pal er kvinnen som reiste seg fra ingenting og tok kontroll over sitt eget liv. Født fattig og som en del av sitt lokalsamfunn har hun kjempet i årtier for kvinners rettigheter, i et samfunn der massevoldtekt, å sette fyr på en kvinne og nekte henne utdanning er helt normalt - og godtatt blant såvel menn som kvinner.

Det er skjebnen, sier folk på filmen. Det er ingenting vi kan gjøre. Men for Sampat Pal er det særdeles mye som kan gjøres med kvinners situasjon. Og det er dette samfunnet vi får stifte bekjentskap med i «Gulabi Gang».

Pal, selv en barnebrud da hun var 12 og nå fembarnsmor som 65-åring, er en sjelden sjel i en verden som til stor grad styres av en kollektiv tankegang og der folk sier det de er blitt fortalt de skal si. De virker nesten oppriktig sjokkert over Pals individuelle holdning på samme måte som vi lar oss overraske over deres kollektive samvittighet, eller mange på sådan, tolket med våre øyne.

Medlemmer av Pals grasrotorganisasjon er kledd i sterkt rosa og er blitt en maktfaktor mot alle odds. I dag styrer medlemmer flere landsbyer og jobber for at holdningene mot kvinner skal endre seg. Gulabi betyr rosa, derav navnet.

Og den indiske og urbane regissøren Nishta Jain følger Sampat Pal så tett at vi nærmest ser henne spytte mot mannfolkene i landsbyen som forsvarer mannen som har brent sin tenåringskone, sannsynligvis etter først å ha kvalt henne. Vi får innblikk i saker som Gulabi-medlemmene tar opp, som drap på to mannlige aktivister. Og vi får en sterk forståelse for hvor vanskelig denne kampen er når et Gulabi-medlem misbruker sin stilling for å få fritatt broren for drapet på deres felles søster.

Som dokumentar er «Gulabi Gang» litt rotete, men temaet den tar opp og kvinnen den forteller om er dypt fascinerende for oss som står utenfor. Jains største fordel er at hun som indisk selv har kunnet følge Pal svært tett. Regissøren makter å vise oss hvor intrikat samfunnet er skrudd sammen og viser hvordan Sampat Pal bruker denne kunnskapen på aller snedigste vis.

Det er sjokkerende hvor dagligdags disse kvinnene omtaler drap på sine medsøstre. («I denne landsbyen har tre-fire kvinner blitt brent de siste årene). Det er vidunderlig å se når de vinner de lokale valgene. Samtidig indikerer, men aldri viser filmen at verken Gulabi gang eller Sampat Pal er spesielt fredelige av seg. Vi får aldri se dem bruke de rosa stokkene de har med seg, som visstnok skal være i flittig bruk overfor menn som banker sine kvinnelige familiemedlemmer. Pals kampmidler er først og fremst å bruke samme språk som mannen. Det kunne filmen godt fått bedre frem.