Kjør debatt

Frost/Nixon. USA 2008. Regi: Ron Howard. Med: Michael Sheen, Frank Langella, Kevin Bacon, Rebecca Hall, Oliver Platt, Sam Rockwell og Toby Jones

Aldersgrense: 11 år

Mange har ment at nylig avtroppede George W. Bush er USAs hittil minst populære president. Om noen skulle utfordret ham om tittelen, måtte det bli Richard D. Nixon – den eneste presidenten som har valgt å fratre embetet, da det ble klart at kongressen ville stille ham for riksrett i kjølvannet av Watergate-skandalen.

Den politiske mediethrilleren «Frost/Nixon» baserer seg på de faktiske tv-intervjuene som ble gjort med ekspresident Nixon i 1977 av den britiske fjernsynspersonligheten og levemannen David Frost. Frost så dette som en unik sjanse til å kapre amerikansk publikum og overbevise verden om at han var mer enn en journalistisk lettvekter – og var villig til å bla flerfoldige millioner opp av egen lomme (og andres, da mesteparten var penger han måtte låne) for å få det til. Mens Nixon anså dette som en mulighet til å tjene gode penger på å bruke en lettvekter av en intervjuer til å overbevise verden om at han aldri var noen kjeltring.

Det er altså duket for dramatisert, historisk fjernsynsduell, med alt den innebar av dramatiske spill i kulissene. Med andre ord ingen typisk film fra Ron Howard, regissøren av storproduksjoner som «Da Vinci koden», «A Beautiful Mind» og «Apollo 13». Men det merkes at det er en erfaren filmskaper som trekker i trådene, da «Frost/Nixon» heldigvis er langt mer enn filmatiserte snakkende hoder – selv om den også har sin andel av nettopp dette. Både i form av den intense fjernsynsdebatten og «intervjuklipp» med øvrige involverte. («Intervjuklipp» i gåsetegn, da dette er en fiksjonsfilm med liksomdokumentarinnslag.) Men det handler vel så mye om forberedelser, strategier og ikke minst hersketeknikker.

Filmens hovedperson er fjernsynsplayboyen Frost (spilt av karismatiske Michael Sheen, sist sett som Tony Blair i «The Queen»), som setter alt han har opparbeidet seg på spill med dette vågale intervjuprosjektet. Samtidig følger filmen også Nixon (Frank Langella) og hans lojale støttespiller Jack Brennan (Kevin Bacon) tett. Noen av disse scenene går til en viss grad på dokudramaets troverdighet løs, da det er tvilsomt at Nixon eller hans nærmeste ville innrømmet å ha sagt en del av det vi hører i filmen. Men dette er jo spillefilm, og det er en sann fryd å se Langellas gestaltning av den krokete statsmannen. Skuespilleren er slettes ikke fysisk ulik, men fokuserer på karakterens indre emosjoner og motivasjoner framfor utvendig etterligning. I motsetning til de fleste rolleinnehaverne i Oliver Stones Bush-portrettfilm «W.», som reduserte sine portretter til innstuderte karikaturer.

Vi vet for så vidt hvordan det går. Richard Nixon klarte aldri å renvaske bildet folket hadde av ham. Men likevel følger vi med i spenning. To mindre innvendinger er at filmen er litt overtydelig i starten, samt at akkurat hva som setter Frost på det forløsende sporet er litt utydelig. Men dette er uansett et intelligent og interessant møte mellom en fjernsynsjournalist som var mer kjent med mediets enn politikkens lover og en statsmann som innbilte seg at han hadde rett til å bryte loven.