Kjærlighet til siste skudd

Det sa pang da Bonnie Parker møtte Clyde Barrow i 1929. Og det sa definitivt pang da krimhistoriens mest berømte par møtte sin brutale skjebne fem år senere.

Klokka er ti over ni om morgenen 23. mai 1934. Et sted langs Highway 154, i nærheten av Sailes i Louisiana, ser dusørjeger Frank Hamer bilen på en kilometers hold.

Han kikker rundt seg og ser at de fem politimennene har sett det samme. De ligger godt skjult bak trærne som står tett på begge sider av den smale veien. De ser besluttsomme ut.

Man gjør gjerne det, bevæpnet med et BAR maskingevær, hagle og pistol.

Støvskya nærmer seg raskt.

– Bånn gass. Clyde Barrow har alltid bånn gass, tenker Hamer.

Clyde Barrow (25) kjører Sailes Road akkurat som han har gjort hver morgen siden han gikk i dekning på den øde gården til Iverson Methvin i Louisiana. I setet ved siden av sitter Bonnie Parker (24).

Lille, søte Bonnie. I sin peneste, røde kjole. Hun dufter parfyme.

Så får Clyde se en lastebil på veiskulderen noen hundre meter foran. Rart, det ser ut som Iverson sin. Hva gjør den der?

Han slipper opp gassen. Bilen triller sakte framover.

Noen måneder tidligere hadde politiet omringet de ettersøkte kjærestene på et jorde mens paret, av alle ting, hadde piknik med familiemedlemmer ute på en eng.

Da hadde de ropt ut en advarsel og bedt Bonnie og Clyde om å overgi seg. De hadde slettes ikke overgitt seg. De hadde skutt seg vei ut av knipa i stedet.

Hamer hadde fått seg en lærepenge.

Så nå gir Frank Hamer en eneste kort ordre.

Han sier «Skyt!».

Depresjonens barn

Lenge før dommedag på Sailes Road møttes Bonnie Parker og Clyde Barrow tilfeldig i Dallas i 1929. Siden var de uadskillelige.

De var barn av Depresjonen, Clyde var en småkjeltring, Bonnie fattig.

Det fantes bare to måter å møte håpløsheten på: Bite det i seg. Eller ta igjen.

I forhold til det som skulle komme, var de tre første årene rolige. Clyde ranet butikker og Bonnie ventet. Clyde satt i fengsel og Bonnie ventet.

Men sommeren og høsten 1932 begynte legenden å vokse. Det gjorde banden også, Clyde knyttet til seg hardbarkede Ray Hamilton og den ikke fullt så hardbarkede W.D. Jones, en 16-åring.

Hamilton var med da «Barrow-gjengen», som den ble kalt i avisene, drepte sine første ofre: En kjøpmann under et ran i en småby i Texas, en politimann på en dansefest i Oklahoma og deretter enda en kjøpmann, fordi han i følge Clyde var altfor rappkjefta.

16-åringen forsikret Clyde om at han var god til å kjøre fort med bil, men allerede dagen etter «ansettelsen» klarte han ikke en gang å starte bilen de prøvde å stjele. I tumultene som oppstod skjøt Clyde bileieren.

Gjengen hadde med ett fire liv på samvittigheten.

En episode i New Mexico gjorde at avisene for alvor fikk øynene opp for det spesielle kjærlighetsparet. De kidnappet en politimann og kjørte rundt med ham en god stund, før de slapp ham fri.

– Hun het Bonnie. Han kalte seg Clyde, rapporterte politimannen.

De var «Bonnie og Clyde» og førstesidestoff resten av livet. Det var lovløse tider og flusst av kjeltringer på rømmen, men her var det tross alt en kvinne involvert.

Så folk slukte alt som ble skrevet, enten man mente de var brutale samfunnsfiender eller modige helter, som våget å ta igjen mot de forhatte bankene.

En bråkete ferie

Snart var det Joplin, Missouri avisene skrev om.

Clydes bror Buck var også en kjeltring. Da han slapp ut av fengsel våren 1933, bestemte brødrene seg for å møtes til en aldri så liten ferie.

Ingen trengte det mer enn Bonnie og Clyde. De var hele tiden på flukt. Livet var en endeløs bilmaraton på kryss og tvers på de støvete veiene i Midt-Vesten.

I Joplin samlet de seg i et leid to-etasjers hus med dobbeltgarasje, Bonnie og Clyde og W.D, og Buck sammen med kona, den lett nervøse Blanche.

Etter 14 dager fatter naboene mistanke og politiet oppdager at gjengen kjører rundt i en bil med stjålne skilter.

De omringer huset og parkerer biler foran garasjen.

– Det er loven! roper Clyde.

Mennene åpner umiddelbart ild ut av vinduet, to politimenn faller døde om. Ilden besvares, glass, treverk og puss spruter veggimellom.

Blanche løper hysterisk ut av døra, mens de fire andre trekker seg ned i garasjen og hopper inn i bilen.

– Nå kommer vi, karer, skriker Clyde.

Han tråkker, som vanlig, gassen i bånn og den svære Forden pløyer tvers gjennom garasjeport, biler og politimenn.

De unnslipper i et infernalsk kuleregn, mirakuløst uten skader.

De har til og med tid til å stanse og plukke opp den hysteriske Blanche, som fortsatt løper bortover veien, vekk fra helvete.

Innhentet igjen

I Platte City i Missouri ble det ny skuddveksling. Joplin-episoden var som en vannpistolkrig i forhold.

Det var vonde tider for banden. De hadde kjørt rett ut av veien ved en ødelagt bru.

Fire av dem var uskadd, men Bonnie hadde blitt liggende under bilen og fått et stygt brannsår i låret, helt inn til beinet. Hun var febersyk og neddopet de neste par månedene.

Da hun kom seg, haltet hun stygt på grunn av ødelagte muskler.

Dessuten hadde Buck og W.D. skutt en politimann under et ran.

I juli 1933 sjekker femmerbanden inn på et motell utenfor Platte City. Men resepsjonisten ser våpen og en haltende kvinne med tydelige smerter, og varsler politiet.

Igjen omringes de, igjen skyter de først. Men denne gangen besvarer politiet ilden med en styrke de aldri har opplevd.

Buck er uforsiktig nok til å stikke hodet fram i vindusåpningen, han treffes umiddelbart av en kule som sprenger vekk store deler av pannen.

Clyde drar ham med seg ut i garasjen. Denne gangen står det et pansret kjøretøy foran porten, men W.D. fyrer løs gjennom døra der pansringen er svakest.

Kulene borer seg inn i sjåførens bein og han rygger i forskrekkelsen unna for å redde livet.

På nytt er det flukt, på nytt er det bånn gass.

Men Blanche blindes av glass fra bilruta, W.D. får et kjøttsår i skulderen, de overgir seg snart. Buck er halvdød og tomlete, han dør på sykehuset noen dager senere.

Forrådt

Bonnie og Clyde holdt seg skjult lenge. Men Clyde var ingen typisk 9-til-4-arbeider og Bonnie var ingen typisk husmor.

I november ranet de et lønningskontor, i januar hjalp de tidligere gjengmedlem Ray Hamilton og Henry Methvin å rømme fra fengselet og i februar raidet de et våpenlager.

Det var hektiske dager.

Halvannen måned før stevnemøtet på Sailes Road, åpnet Hamilton ved en feiltakelse ild mot to politimenn.

Clyde hadde sagt «la oss ta dem» i en spøkefull tone, gjengen hadde flere ganger moret seg med å bortføre folk for så å slippe dem løs. Men Hamilton hadde misforstått og begge politimennene ble drept.

Noen dager senere skjøt de enda en politimann (deres 11. offer) – og den nyeste rekrutten, Henry Methvin, begynte å få kalde føtter.

Da de gikk i dekning på gården hos faren hans i Lousiana, bestemte han seg for å gjøre en avtale med politiet.

– Dere får Bonnie og Clyde, jeg får leve.

Veis ende

Derfor ligger Frank Hamer bak trærne på Sailes Road og roper «Skyt!».

– Clyde ser mot lastebilen og kikker etter eieren. Han rekker ikke å snu på hodet en gang. Bonnie skriker, jeg skyter, alle skyter. 20 skudd på et øyeblikk, forklarte en av politimennene til avisa Dallas Dispatch.

Etter at automatvåpnene er tømt, tar de fram haglene. Så pistolene.

– Bilen trillet sakte framover. Jeg ser at bakhodet til Clyde er en matte av blod. Jeg hopper over panseret og åpner døra på den andre siden. Hun faller ut, en pen, liten jente.

Det lukter krutt.

Og parfyme.

Skjebnene

Slik gikk det med de øvrige gjengmedlemmene:

Blanche Barrow ble løslatt fra fengsel i mars 1939. Hun giftet seg og døde julaften 1988.

Ray Hamilton ble henrettet i den elektriske stolen for drapet på en fengselsvakt under en rømning. Han var 21 år. Siste ord: «well, goodbye all».

W.D. Jones ble dømt til 15 år i fengsel. Han hadde problemer med alkohol og narkotika og ble skutt 20. august 1974, 58 år gammel.

Henry Methvin, angiveren, sonet 10 år av en livstidsstraff. Han var alltid redd for hevnaksjoner. Han ble overkjørt av toget i april 1946.