Kidman letter sorgen

Rabbit Hole - USA 2010. Regi: John Cameron Mitchell. Med: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard, Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach

Aldersgrense: 7 år

Becca (Nicole Kidman) og Howie (Aaron Eckhart) har vært gjennom det verste man kan oppleve. Et halvt år før filmens handling mistet de sin fire år gamle sønn. Dette lavmælte dramaet skildrer hvordan de forsøker å få livet til å gå videre, på et vis som før, til tross for at livet aldri egentlig kan bli som før.

Paret takler situasjonen på hver sin måte. Howie finner en viss trøst i en sorgterapigruppe, hvor han etter hvert nærmer seg den frisinnede Gaby (Sandra Oh fra «Grey’s Anatomy»). Mens den langt mer innesluttede Becca tilnærmer seg en gutt i tenårene (spilt av Miles Teller) som var involvert i den fatale ulykken.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

«Rabbit Hole» tar tak i et stort og tungt tema, men på en måte som ikke utelukkende trykker deg ned. Filmen i seg selv er nokså enkel, tidvis fortalt med en letthet som står i kledelig kontrast til de sentrale karakterenes sinnsstemning. Den inneholder også mange gode observasjoner, ikke minst av hvordan omgangskretsene forholder seg til mennesker som opplever noe så vanskelig.

Med en såpass ukomplisert historie hviler mye på skuespillernes skuldre. Både Nicole Kidman og Aaron Eckhart overbeviser i hovedrollene – selv om de nesten utspilles av Dianne Wiests portrett av Beccas mor, som bærer på sin egen sorg. Nå skal det også nevnes (om enn med et stikk av dårlig samvittighet) at Kidmans ansikt framstår litt for glatt og rynkefritt, trolig som et resultat av en del oppstramminger. I denne rollen kommer dessverre dette noe i veien for hennes spill og framtoning.

Jeg følte også at Eckhart dro på hakket for mye i en spesielt utagerende scene. Like fullt viser «Two Face» med denne prestasjonen at han i likhet med Kidman er en allsidig og talentfull skuespiller.

«Rabbit Hole» er en fin, liten film om å stå i stormen som kanskje aldri vil stilne helt, for å si det med en nokså klam værmetafor. Jeg tok riktignok meg selv i å tenke at hovedpersonene muligens burde hatt enda litt større erkjennelser i filmens klimaks, men dette faller sannsynligvis på sin egen urimelighet. For hvor mye er det egentlig å erkjenne når det handler om noe så meningsløst som å miste et barn?

Slik sett er det befriende at filmen tar sine karakterers sorg på alvor, og ikke henfaller til lettkjøpt livsvisdom. Samtidig som den heller ikke omfavner meningsløsheten.

SE VIDEO AV RABBIT HOLE