Keiserens nye klær

Cæsar Må Dø - Italia, 2012. Regi: Paolo Taviani og Vittorio Taviani. Med: Cosimo Rega, Salvatore Striano, Giovanni Arcuri, Antonio Frasca, m.fl.

De italienske brødrene Paolo og Vittorio Taviani mottok tidligere i år Gullbjørnen for sitt nye dokudrama, «Cæsar Må Dø» under årets filmfestival i Berlin. En jury ledet av den kjente britiske regissøren Mike Leigh mottok både hyllester og kritikk for sitt juryvalg av filmen med ekte innsatte i hovedrollene.

Fangene i et stort italiensk fengsel får tillatelse til å sette opp sin versjon av Shakespeares berømte stykke om attentatet på den romerske keiseren Julius Cæsar. Vi får se hvordan stykket utfolder seg, kun avbrutt av det som skal være ekte øyeblikk av diskusjon mellom innsatte eller instrukser fra regissørene som kommer fra utsiden. Filmen følger hele prosessen som fangene går i gjennom. Fra auditions, prøver og til slutt selve framførelsen foran publikum i fengselets egen sal.

Filmen har et interessant konsept der den vil vise publikum hvordan kunsten kan få alle mennesker til å glemme en trist hverdag for noen stakkarslige øyeblikk, selv om det gjelder mordere og hensynsløse gangstere som soner lange straffer. Filmen har sine beste scener når man får se hvordan skuespillerene blomstrer opp, og når de hengir seg totalt i fremførelsene sine. De få glimtene vi får av fangenes trauste hverdag bak murene er interessante og er med på å underbygge de scenene de framfører.

Fangene leverer gode prestasjoner og spesielt Salvatore Striano er god som Brutus, mannen som tar initativet til Cæsars død, men som så møter sitt endelikt av egen vilje. Giovanni Arcuri som Cæsar, minner om James Gandolfini, der han spiller keiseren med en artig touch av italiensk mafia. Det er egentlig ingen som drar ned filmen når det kommer til skuespillerne.

Den er godt filmet og visuelt tilfredsstillende og gjør god bruk av de klaustrofobiske kulissene i fengselets mange rom og korridorer. Hovedsakelig er den i sorthvit, noe som bringer en følelse av realisme til stykket, på tross av de kummerlige stedene de må øve i, ofte inne i fangenes egne celler. Dette er helt klart filmens sterkeste kort.

Det er likevel flere ting som ødelegger for «Cæsar Må Dø». Scenene der skuespillet får en brå pause og det skifter over til dokumentarform føles uekte og påklistrede. Det kommer aldri godt fram om disse scenene er ekte, eller like regisserte som resten av filmen.

Dessverre har den også en helt forferdelig musikk, på tross av at den brukes ganske sjeldent. Når det nærmer seg rulletekstene, er man fryktelig lei den samme melodien som blir brukt om og om igjen.

Hadde regissørene fortalt oss mer om de mennskene vi følger, hadde vårt engasjement som publikummere hatt større sjanse for å bli etablert. Filmen, som den står nå, har blitt en grei versjon av Shakespeares teaterstykke spilt av flinke amatører. Men noen særlig fantastisk film er den ikke, og forblir mest en spennende idé, som kunne blitt langt bedre.