Kan en voksen mann slippe unna med sutring?

Lars Winnerbäck
Norwegian Wood
Frognerbadet

Han kalles av enkelte Skandinavias største artist.

Han er for mindre innvidde, ved første øyekast, i det minste en av de mest svartkledde, langhårede og tristeste. For Winnerbäck lager ikke direkte lystige låter. Titler som «Vem som Helst Blues», «Ett Slags Liv» og «Jag Får Liksom Ingen Ordning», tyder i det minste på tristesse. Melankolien ligger lag på lag, som sukkerdrasjeringene på Non Stop. Men dersom man tar seg tid til å undersøke sjokoladen, er det mer enn bare fargen som er forskjellig – det samme gjelder også Lars’ låter.

En tristhet, som noen ganger er plagsom, andre ganger fin, ofte påtrengende, men alltid ektefølt. Fra det neddempede til det godstogrullende, godt hjulpet av et band som kjenner Winnerbäcks minste vink til fingerspissene.

Frognerbadet viste også fram hvilket publikum Winnerbäck har – et som vet å møte opp når det gjelder. Ikke riktig fullt denne søndagskvelden, men neppe langt fra. Og en time og et kvarter etter at han gikk på, hadde stemningen så langt blitt noe dårligere. Det ble vugget i takt også av de med krykkehjelp og småbarnsøreklokker på.

Poetiske tekster og føleri kan fort bli litt kvalmende i store mengder. Og i så måte er ikke Winnerbäck mannen for alle. Blir tekster om livets utfordringer og mening for ensformig, kan man sette mannen i halsen. Slik sett balanserte også konserten på en knivsegg – publikumsfrieriet var ikke av de store, stort sett gjorde han låtene og overlot eventuelt storskjermen til å fortelle mer, i form av en liten videosnutt (les: jernbanespor og reise)

- Turnere er det beste jeg vet, og noe av det beste er å få komme til Norge og Oslo, sa han midtveis i settet – til full jubel, selvsagt.

Tynt, men lell.

Det tar uansett ikke fra mannnestemmen, som til tider kan minne om en svensk, yngre og mindre grov utgave av Cohen - samtidig som den er helt særegen, og uten tvil er minst like mye kjennemerke, som hans best likte låter. Akkompagnert av tung bass, til tider gjennomtrengende gitar og stødige trommer, blir alt levert såpass hardt at det ikke blir sippete.

Livet sett fra Lars' ståsted er helt greit, med overveldende «Jag Har Väntat På Ett Regn», deretter rett over på neddempede ***. Winnerbäck er ikke alene i svensk singer/songwritertradisjon, men han er en av dem som (tross sin relativt lite publikumsvennlige scenepersona) klarer å få med seg både kvinne og mann, liten og stor, inn i sitt univers.

Og selv om det er mye sort og grått og regnværsdager i Winnerbäcks verden, så er det også det vakre i glitrende regndråper.

Så da er det i grunne helt ok at det er litt sippete når Lars står på scenen, man blir det i grunnen selv, på en like ok måte.