Kampen om kontrollen

Pushwagner - Norge 2011. Regi: Even G. Benestad og August B. Hanssen. Med: Puswagner aka Terje Brofoss.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Den norske kunstneren Pushwagner har de siste årene fått et stort internasjonalt navn, og det er nærmest et under at han får oppleve det. Ikke fordi kunsten hans ikke fortjener det, men på grunn av livet han har levd. Den eksentriske eldre mannen er på sett og vis Norges svar på både William S. Borroughs og Keith Richards.

Nå har Even G. Benestad – som tidligere har regissert portrettdokumentarene «Alt om min far» og «Natural Born Star» – sammen med makkeren August B. Hanssen laget film om fyren.

• LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

At Pushwagner er en av norsk kunstverdens absolutt mest interessante personligheter, betyr imidlertid ikke at det er noen enkel sak å lage portrettfilm om ham – noe denne filmen viser.

Pushwagner er en mann som trives foran kamera, men som også liker å skjule seg bak masker og myter. Mens filmskaperne forsøker å få tilgang til mennesket Terje Brofoss, som er Puswagners egentlig navn, utkjemper det seg en parallell kamp om hvem som skal styre filmen. Helt i tråd med Pushwagners kunst, som i stor grad handler om kontroll av individene, og stiller spørsmål om hvem som skal kontrollere kontrollørene. Når noen skal regissere en film om kunstneren, er det intet annet enn naturlig at han forsøker å regissere regissørene.

LES INTERVJU: - Vær fantastisk opptatt av deg selv

Dette vrir filmskaperne til filmens fordel, ved å la kampen om kontroll reflektere noen interessante problemstillinger rundt dokumentarsjangerens natur. Muligens ikke helt ulikt «Alt om min far», som jeg mener å huske at var på sitt mest interessante da gnisningene mellom far og sønn førte til at selve filmprosjektet ble problematisert.

Når man skal lage en film om et så fascinerende menneske med et så langt og begivenhetsrikt liv, må man ta noen vanskelige valg. Benestad og Hanssen konsentrerer seg om Pushwagner her og nå – som i seg selv gir et rikt materiale, i og med at de har fulgt ham i tre og et halvt år. De trekker kun inn arkivmateriale når det trengs, slik som en sterk sekvens som omhandler kunstnerens tette bånd til den avdøde forfatteren Axel Jensen. Selve kunsten til Pushwagner integreres også i filmen, i noen imponerende animasjonssekvenser hvor publikum bokstavelig talt trekkes inn i verkene.

Det er elementer i filmen som kunne vært mer utdypet, for eksempel et tidligere kjærlighetsforhold som tydeligvis har preget mange av Pushwagners nedturer. Men jeg mistenker at det er uunngåelig at man vil savne noe i en dokumentar om denne mannen, om den skal holde seg innenfor normal spilletid.

Benestad og Hanssen har uansett laget en film som tar oss et godt stykke bak de mange maskene, uten å ta liv av verken mytene eller fascinasjonen. Filmen «Pushwagner» er et spennende og særegent portrett av et helt unikt menneske.