Kampen for tilsettelsen
En sterk Marion Cotillard må overtale kollegene om å oppgi pengebonusen, for at hun selv skal få beholde jobben.
To dager, en natt
Belgia 2014
Regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne
Med: Marion Cotillard, Olivier Gourmet, Fabrizio Rongione, Pili Groyne, Simon Caudry, Catherine Salee, Baptiste Sornin, Alain Eloy, Myriem Akheddiou, Fabienne Sciascia, Timur Magomedgadzhiev
Aldersgrense: 11 år (egnethet: voksen)
De belgiske regissørbrødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne har vunnet Gullpalmen i Cannes hele to ganger (for ”Rosetta” og ”Barnet”) og juryens Grand Prix på samme festival (for ”Gutten med sykkelen”). Deres nye film ”To dager, en natt” var også valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes i år, men innkasserte ingen pris. Muligens har dette sammenheng med at den sosialrealistiske orienterte filmskaperduoen viser seg fra en hakket lysere og ørlite grann mer Hollywoodsk side denne gang – noe som i undertegnedes øyne gjør ”To dager, en natt” til en bedre film enn de tidligere nevnte.
For første gang har brødrene alliert seg med en filmstjerne i hovedrollen, nærmere bestemt franske Marion Cotillard (”The Dark Knight Rises”, ”Inception”, ”La vie en Rose”) som solcellefabrikkarbeideren Sandra. Vi møter henne på den siste ukedagen i et lengre sykefravær, i det hun får den nedslående beskjeden om at hun likevel ikke skal møte opp på jobb på mandag. Sjefen har nemlig forklart de øvrige ansatte at det av økonomiske grunner står mellom Sandras videre ansettelse og en bonus på 1000 euro til hver, og etter en avstemming har flertallet valgt pengene framfor kollegaen.
Sandra frykter at hun og familien må flytte til en sosialbolig, og at depresjonen hun nettopp har lidd av skal vende tilbake. Sammen med en alliert på arbeidsplassen får hun imidlertid overtalt sjefen til å arrangere en ny avstemming over helgen. Deretter bruker hun de to dagene (og en natt) fram til dette til å oppsøke samtlige arbeidsfeller som stemte imot at hun skal beholde jobben, i håp om at et tilstrekkelig antall skal forandre mening.
Jean-Pierre og Luc Dardenne er kjent for sine estetisk sett realistiske skildringer av den belgiske arbeiderklassens trange kår, og denne er intet unntak. ”To dager, en natt” er en utpreget sosialrealistisk film, med et dokumentarisk og virkelighetsnært uttrykk, inkludert et totalt fravær av annen musikk enn det som eventuelt har en naturlig kilde i scenene (som når «Gloria» spilles i bilen). Og filmen er unektelig en relevant kommentar til de økonomiske utfordringene som herjer det europeiske kontinentet.
Men denne gang har de to filmskaperne valgt en handlingsprogresjon man også kunne ha funnet i et mer strømlinjeformet drama fra drømmefabrikken. Her har vi det lille mennesket mot systemet, i form av en hovedkarakter med et klart mål, tydelige hindringer for å nå det og begrenset tid til rådighet. I tillegg vinner Sandra noen flere seiere underveis enn brødrene vanligvis innvilger sine protagonister.
Når filmen heller ikke har noen klare antagonister utover kapitalismen i seg selv, oppleves ”To dager, en natt” noe mer nyansert i sitt menneskesyn enn mange av Dardenne-brødrenes tidligere verker.
Når det er sagt, kan man imidlertid stadig skimte deres tendens til å skildre sine arbeiderlassekasuser på en måte som lett gir inntrykk av at egoismen og grådigheten kommer forut for den økonomisk betingede desperasjonen. Men nettopp som etterlengtet motpol mot denne relativt usympatiske klassefordømmingen, er filmens tidligere nevnte lysere stunder svært velkomne.
En sann fryd er det dessuten å iaktta Marian Cottilard, som nok en gang viser sitt betydelige skuespillertalent i rollen som den hardt prøvede, men dedikerte Sandra. Filmens største svakhet er imidlertid at plottet og karaktertegningene er i overkant enkle, med den konsekvens at heller ikke avslutningen blir så gripende som den burde ha vært. Ikke minst burde Sandras problemer på hjemmefronten ha kommet tydeligere til overflaten, selv om skuespillerne skal ha honnør for sin evne til å la små øyeblikk fortelle en god del.
Til tross for at det ikke ble noen bonus i Cannes, har det nok gjort Dardenne-brødrene godt å åpne opp døra på gløtt for den klassiske Hollywood-filmens form for fortelling – uten å gi slipp på sin strengt sosialrealistiske filmstil.