Kalkulert sommertid

(500) Days of Summer - USA 2009. Regi: Marc Webb. Med: Joseph Gordon-Levitt, Zooey Deschanel, Geoffrey Arend, Chloe Moretz, Matthew Gray Gubler, Clark Gregg, Patricia Belcher, Rachel Boston, Minka Kelly, Ian Reed Kesler

Aldersgrense: Tillatt for alle

Tom (Joseph Gordon-Levitt) ville egentlig bli arkitekt, men har endt opp hos et firma som produserer gratulasjonskort. For øvrig går dagene hans med til å høre på depressiv britisk pop fra åttitallet (spesielt The Smiths, ikke overraskende), mens han drømmer om den store kjærligheten. Som plutselig ser ut til å stå midt i kontorlandskapet, i form av den nyansatte og supersjarmerende sekretæren Summer (Zooey Deschanel).

Etter en fuktig karaokekveld innleder de et slags forhold, som skal vare i et halvt tusen dager. Filmen begynner med den siste, hvor hun gjør det slutt over pannekaker. Heretter hoppes det fram og tilbake mellom de 500 dagene, i en struktur som synes å følge Toms forsøk på å rekonstruere hva som kunne gå så fryktelig galt.

Dette kan altså leses som en svært subjektiv film. Kanskje er det også derfor det er så vanskelig å forstå Summer: Hun insisterer på at hun ikke vil innlede noe seriøst, samtidig som hun og Tom virker perfekte for hverandre. Eller er det bare slik han ser det?

Men denne mangelen på forståelse for hennes motivasjon medfører også fravær av en klar konflikt. Vi skjønner aldri helt hvorfor det ikke bare kan være Tom og Summer i tosomhet i all evighet. Derfor sliter filmen med å rettferdiggjøre sin egen eksistens, og blir rett og slett litt kjedelig.

Med sindig fortellerstemme, lekne tidshopp og rikholdig intertekstualitet har «(500) Days of Summer» en form som minner ikke så rent lite om norske «Reprise». Men den er i alt for stor grad preget av påtatt «indie-sensibilitet» og litt for desperat higen etter «quirky» sjarm. Se bare parantesen i tittelen, castingen av hovedrollene (både Gordon-Levitt og Deschanel er liksom søte på en ikke-mainstream måte) og den obligatoriske birollejentungen som er alt for klarsynt for sin unge alder. Samt alle referansene til «riktig» popkultur, fra europeisk kunstfilm fra sekstitallet og amerikanske tv-serier fra åttitallet, til et musikkspor som veksler tilsvarende mellom høy og lav kredibilitet. Altså ting som er hipt, eller så uhipt at det er hipt.

Det blir for kalkulert, på en sånn «Hollywood-lager-indiefilm»-måte. Man mistenker fort at hele filmstilen og dramaturgien er ment å avlede oppmerksomhet fra det faktum at dette egentlig er en rimelig tradisjonell romantisk komedie.

Men så rundes det hele av med en litt teit, men likevel overraskende og velfungerende avslutning. Som er så uhipp at den er hipp. Og som, i hvert fall delvis, veier opp for at en del av de 500 dagene kan føles litt lange og retningsløse.

SE VIDEO AV 500 DAYS OF SUMMER