Kald og klaustrofobisk

(SIDE2:)Sanctum - USA, 2010. Regi: Alister Grierson. Med: Ioan Gruffudd, Richard Roxburgh, Alice Parkinson, Rhys Wakefield, Dan Wyllie

Aldersgrense: 15 år

Josh har blitt tvunget med på grotteekspedisjoner med faren sin Frank siden han var guttunge. Nå er han nesten voksen og går ikke lenger med på at faren drar ham med inn i dypet. Han møter faren i en av verdens største undervannsgrotter, og etter en heftig krangel bestemmer han seg for å dra hjem.

Men slik skal det ikke gå. På overflaten utvikler en tilsynelatende uskyldig storm seg til en kraftig syklon, og plutselig sperres Josh, Frank og hans medarbeidere inne i grotten. For å komme seg ut må de finne den hittil ukjente veien til havet - en vei de ikke engang vet om eksisterer.

De siste årene har filmer som «The Descent» og «The Cave» gjort publikum livredde for onde skapninger som skjuler seg i mørke grotter. «Sanctum» byr på den samme klaustrofobiske følelsen - men her er det ingen monstre. Her er det kun menneskene og grotten som gjør deg både kald og redd i kinosetet.

For du skal være temmelig uredd for å ikke kjenne på angsten til karakterene når de må smyge seg gjennom grotteganger som er så trange at de nærmest må holde inn magen eller når de må klatre bortover glatte fjellvegger over dødelige dragsug.

Regissør Alister Grierson klarer med glans å overføre denne følelsen til publikum. Både de mørke, trange gangene og det storslåtte, åpne landskapet karakterene møter i grotten, er nydelig fotografert. Enda mer effekt får man selvsagt av at filmen vises i 3D, slik at man til tider føler at man virkelig er i grotten.

Skuespillet i filmen er så som så. Josh spilles av Rhys Wakefield, som til tider overspiller når han skal være redd, men som spiller bedre i de roligere scenene. Richard Roxburgh (Frank), som mange sikkert husker som The Duke i «Moulin Rouge!», snakker med sin tøffeste stemme så å si hele tiden, noe som blir slitsomt i lengden.

Karakterene er i overkant klisjéfulle. Vi har den eventyrlystne faren som ikke orker et vanlig liv, hans normale sønn som føler seg sveket av faren, den myke kvinnen som prøver å forsone far og sønn, den sleipe typen som bare tenker på seg selv og den nerdete assistenten som har en god replikk på lur. Dette gjør filmen forutsigbar - både med tanke på slutten og med tanke på hvem som kommer til å overleve lengst i mørket.

Filmen er på ingen måte original eller overraskende, men absolutt underholdende. Og noen ganger er det vel nettopp det vi trenger.