Kald flettverksfeiring

New Years Eve
USA 2011
Regi: Garry Marshall
Med: Jessica Biel, Jon Bon Jovi, Abigail Breslin, Robert De Niro, Halle Berry, Josh Duhamel, Zac Efron, Hector Elizondo, Katherine Heigl, Ashton Kutcher, Ludacris, Seth Myers, Lea Michele, Sarah Jessica Parker, Michelle Pfeiffer, Til Scweiger, Hilary Swank, Sofia Vergara
Aldersgrense: Tillatt for alle

Julefilmer finnes det jo flust av, men nyttårsfeiringen er ikke utnyttet i like stor grad på lerretet. Dette har åpenbart slått folkene bak New Years Eve, som har ønsket å lage en film som kan knyttes til nyttårsaften slik for eksempel gjensyn av Love Actually har blitt en juletradisjon. Med en opplagt ambisjon om å tjene inn nye penger på filmen hver gang det skal telles ned til et nytt år framover.

Love Actually var for øvrig ikke noe tilfeldig valgt eksempel, da det er åpenbart at denne romantiske flettverkskomedien har vært hovedinspirasjonskilde for New Years Eve. Til tross for at handlingen her utspiller seg i New York, og at filmen sågar forsøker å være en slags hyllest til denne byen – uoriginalt nok. (Om NYC virkelig trenger enda en filmatisk hyllest, er det neppe denne filmen.)

Vi møter en rekke skjebner som vi strengt tatt ikke blir spesielt godt kjent med, som skal knyttes sammen på ikke spesielt elegant vis i løpet av årets siste kveld i det store eplet. Persongalleriet består blant annet av Hilary Swank som nyttårsarrangementsansvarlig, Halle Berry som sykepleier, Sarah Jessica Parker som tenåringsmor, Robert de Niro som døende mann med et siste ønske, Michelle Pfeiffer som middelaldrende kvinne med mange undertrykte ønsker, Ashton Kutcher som slacker med mye imot nyttårsfeiringer og Kathrine Heigl som kokk med ambivalent forhold til sin sviskerockerekskjæreste, spilt av Jon Bon Jovi.

Sistnevnte serverer flere musikalske middelmådigheter til filmens lydspor, inkludert en ballade som benyttes i et pinlig og påfallende følelseskaldt Magnolia-øyeblikk som mer enn noe annet får oss til å reflektere over hvor lite vi bryr oss om de ulike menneskene filmen handler om.

Det er jo alltid en fare for at man ikke kommer tett nok innpå de mange hovedpersonene i slike flettverksfilmer, men skaperne av New Years Eve har ikke en gang prøvd å skape tilnærmet tredimensjonale karakterer. Sannsynligvis har de tenkt at det holder å betale kjente skuespillere til å gestalte dem.

Blant disse er det gledelig å se Michelle Pfeiffer igjen, men gjensynet hadde vært langt hyggeligere om hun dukket opp i en bedre film. Robert de Niro har på sin side tydeligvis blitt mindre kresen på sine eldre dager, men føles likevel svært malplassert her.

Langt mer naturlig er det å se Katherine Heigl, Ashton Kutcher og Sarah Jessica Parker i denne filmen, som føyer seg inn i deres respektive rekker av romantiske komedier langt under pari.

Mitt nyttårsønske er at dette kalde og hule produktet ikke skal komme tilbake og plage oss hver gang et nytt år står på trappene i framtiden.