Josefine lyste opp i elendigheten

(RB.NO): – Er du alene hjemme? spør legen.

Anne Merete har ringt flere ganger før hun får tak i han. Hun har ikke orket å spise den siste uka.

Hun har sittet hjemme og grått og vært redd siden de fant en kul i brystet hennes da hun var til mammografi.

– Ja, det er brystkreft med spredning.

Hun kjenner dødsangsten tar tak i kroppen med det samme.

Noen timer senere sier sønnen hennes:

– Mamma, jeg skal fortelle deg noe. Du skal bli bestemor.

Det var 13. februar 2008.

– Om jeg blir 90 år, kommer jeg aldri til å glemme den dagen, sier Anne Merete Christensen Myklevold.

Noen dager senere sitter hun hos kreftlegen.

– Kommer jeg til å dø? spør hun.

Da har hun fått vite at hun har den alvorligste typen, i fase tre – av fire.

– Jeg kan ikke love deg og familien din noe, men du skal få den beste behandlingen, svarer onkologen.

Stemmen skjelver litt når Anne Merete forteller om hvordan tanken på det kommende barnebarnet hjalp henne gjennom harde tider.

Hun fikk valget mellom å fjerne bare kulen og å ta hele det venstre brystet.

– Fjern alt! svarte hun.

– Om ikke, hadde jeg bodd i en fin liten enebolig med blomster på taket, da hadde jeg ikke vært her i dag, sier hun. For da de fjernet brystet viste det seg at det var enda en kul der. Hadde den fått vokse videre, hadde hun heller ikke sittet her nå med Josefine i armkroken.

I morgen skal de feire morsdagen sammen, tre generasjoner på Vardefjellet ved Frogner. Anne Merete tar ikke det som en selvfølge. 

Josefine holder i et bilde som er satt i glass og sølvfarget ramme. Det viser en bitte liten baby i armene til en utmattet og hårløs bestemor.

– Der var jeg et kvarter, og bestemor var veldig syk, forteller Josefine til Romerikets Blad.

oktober 2008 våkner Anne Merete halv fem av at de vordende foreldrene reiser til fødeavdelingen. Hun hører dem godt, for de bor i etasjen under. Hun får ikke ro på seg hjemme i huset.

Etter hvert reiser hun ned til Lillestrøm og kjøper et lite barnearmbånd med gullhjerte, før hun fortsetter til Ahus. Hun klarer ikke vente lenger.

Når sønnen ringer for å fortelle at barnebarnet er født, er bestemor allerede i trappen. Snart står hun med barnebarnet i armene.

– Jeg kunne ikke susse på henne, for jeg var jo full av cellegift, forteller 52-åringen.

Da hun kom hjem, ringte hun sønnen flere ganger, bare for å høre hvordan det gikk med den lille.

– Det var en bunnløs glede oppi all elendigheten.

De koser seg mye, de to. Nå lærer Josefine å strikke.

Spesielt bånd

Siden ble det stråling og fem år med medisinering. Og en kamp for å få rekonstruert et nytt bryst. Nå er det også på plass.

Reisen har vært tøff. Hun er fortsatt ikke i stand til å jobbe. Men hun har uendelig mye glede, og masse tid, sammen med Josefine.

De har fått et helt spesielt bånd. Så tett at da Josefine skulle lage gaver til foreldrene sine i barnehagen, forlangte hun å få lage en til bestemor og.

De bor ikke lenger i samme hus, men Josefine har eget rom i bestemorhuset. Om Anne Merete er sliten, pusler jentungen med sitt, for her føler hun seg hjemme.

Hjemmelaget armbånd

Seksåringen får kake og sitter pent til bords. De har mye å prate om, de to. Josefine og Anne Merete viser fram et fargerikt armbånd som seksåringen har laget. Det passer perfekt på bestemors håndledd. Øredobbene som hører med, rekker ned til skuldrene.

Men etter hvert blir det litt kjedelig med all praten. Josefine tasser inn på badet. Der blir hun mistenkelig lenge.

– Hva gjør du? roper bestemor.

Et lite hode stikker ut av dørsprekken.

– Ikke kom inn her, roper Josefine tilbake.

Bestemor bare smiler.

Litt etter kommer Josefine til bords igjen. Hun kan klare litt mer kake.

Siden Josefine ble født, har også datteren til Anne Merete vartet opp med et barnebarn. Hun er her mye, hun og.

Anne Merete kunne ikke bli fort nok mor, hun gledet seg enormt til å bli bestemor, og nå har hun allerede tenkt tanken på at én dag skal hun få oppleve å bli oldemor.

Les flere saker fra Romerikets Blad her.