Jorden invaderer!
Animasjonsfilmen «Planet 51» har sine høydepunkter, men når aldri helt opp til stjernene.
Planet 51 - USA 2009. Regi: Jorge Blanco med Javier Abad og Marcos Martínez. Med (norske stemmer): Nicolai Cleve Broch, Anders Bye, Paul Ottar Haga, Erik Skøld, Tiril Heide-Steen, Espen Sandvik m. fl.
Aldersgrense 7 år
(SIDE2:) Vi skal reise til en galakse langt, langt borte, og bli kjent med outsidertenåringen Lem. Han bor på Planet 51, som på mange måter minner om USA på femtitallet. Her er forstadsidyll med hvite gjerder, grønne plener, mødre som rengjør og fedre som griller, til toner som kunne vært hentet fra «Grease».
Innbyggerne avviker imidlertid fra femtitallsamerikanere på en ikke uvesentlig måte: De er små, grønne menn med tentakler i panna. Bopelene deres bærer da også umiskjennelig preg av UFO-estetikk, og kjæledyrene deres er små, hundeaktige utgaver av monsteret fra Alien – komplett med urin av syre som etser i stykker lyktestolpene de tisser på.
Ut av det blå lander astronauten Chuck Baker og planter det amerikanske flagget midt på en hageflekk. For befolkningen er han naturligvis et monster fra verdensrommet, og planetens militære ledelse har liten tro på at det kommer i fred.
Den staute romfareren teamer opp med den tidligere utsendte NASA-sonden Rover (en krysning mellom hund og Wall-E), i tillegg til at han får hjelp og beskyttelse av et lite knippe Planet 51-beboere. Nærmere bestemt vår venn Lem og hans nerdekompiser.
Her har man altså tatt rominvasjonssjangeren og snudd den på hodet, ved å la jordboeren være den utenomjordiske. Fiffig. Femtitallssettingen passer derfor ypperlig, i og med at sjangeren var på sitt mest populære nettopp dette tiåret. Filmen er da også proppfull av referanser til klassisk science fiction, fortrinnsvis av den gode, gamle b-film-sorten. Men også til helt andre typer filmer. For eksempel synges det i regnet, som på denne planeten består av stein (!).
«Planet 51»sliter med å finne balansen mellom disse innsidevitsene for voksne og litt enklere moro for unga. Jeg er redd mye av innholdet vil fly over hodet på salens prepubertale, som vel er filmens kjernemålgruppe. Av og til er humoren riktignok ganske så morsom, men oftere oppleves den anstrengende i sin nesten desperate jakt på punchlines og referanser. En del av disse forsvinner dessverre også med den norske oversettelsen. «Tiden vi lever i er under forandring» er for eksempel ikke noe spesielt elegant Dylan-sitat.
Det føles naturlig å sammenligne filmen med «Wall-E» og «Monsters Vs. Aliens», to relativt nylige animerte sci fi-pastisjer som jeg likte svært godt. Men med disse er da også lista satt høyt, og «Planet 51» minner dessverre vel så mye om forrige ukes oppfinnsomme, men totalt sett middelmådige «Det regner kjøttboller».
Selv om den inneholder både gode ideer, artige episoder og solid animasjon (om enn ikke i 3D), er «Planet 51» på ingen måte noen månelanding.