Jonas Lovv om pappasjokket: – Skulle være tilnærmet umulig

Om få dager skal Jonas Lovv (31) stå på den store scenen i Wien og representere Norge i verdens største musikkonkurranse, Eurovision Song Contest.

Men i dette øyeblikket lener han seg rolig tilbake i den komfortable lenestolen hos Warner Music i Oslo. Like før har Aftenposten Junior forlatt lokalet – og etterlatt godteskålen foran oss klinisk ribbet.

– Det er lett å glemme at det også er mange barn som ser på Eurovision. Derfor har jeg blitt mer bevisst på at jeg faktisk er en rollemodell, og jeg kan ikke lire av meg hva som helst på rød løper – selv om det er ment som en spøk. Der har jeg lært meg en lekse, nikker Jonas.

– En ryddig kis

Uten å nevne det direkte, sikter han utvilsomt til overskriftene som dukket opp i nettavisene etter Spellemannprisen. På spørsmål om forventningene til festkvelden svarte han spøkefullt: «Sex og kokain».

Jonas smiler litt skjevt ved tanken.

– Sannheten er at jeg er en ryddig kis som ikke er særlig glad i å feste. Jeg må hjem og skifte bleier, sørge for at det er mat i kjøleskapet og at lånet blir betalt. Og jeg er lykkelig med Thea, understreker Norges store Eurovision-håp, som har vært sammen med kjæresten i fem år.

Bak den teatralske fasaden finnes altså en mann som kjenner rentetoppen bedre enn champagnebobler.

Barten skjuler overleppa, de retro brillene hviler gjenkjennelig på neseryggen, og antrekket er tonet noe ned denne torsdags formiddagen. 

Introvert

Nedtonet er også den energiske showmannen vi kjenner fra da han erobret scenen med sin stemmeprakt og unike tilstedeværelse i «The Voice» og senere «Melodi Grand Prix». 

– Det er derfor jeg liker å få sette meg ned og prate med journalister. Da får jeg vist at den gale mannen som løper rundt og lager show i tre minutter på scenen, er jo ikke den jeg er 24/7. Jeg er egentlig en veldig introvert person.

Han krysser det ene benet over det andre og synker litt dypere ned i stolen. Når volumet på scenepersonligheten skrus ned, trer ettertanken tydeligere frem.

– Jeg har måttet lære meg at folk dømmer meg bare på bakgrunn av artisteriet – selv om de ikke nødvendigvis vet hvem jeg egentlig er. Men det er bare slik at jeg er ekstremt glad i å lage et bra show, og jeg legger veldig mye i det når jeg først står på scenen, forklarer Jonas, og legger til: 

– Mine forbilder var aldri de beste gitaristene eller de beste musikerne. Det var alltid de beste entertainerne: Freddie Mercury, Robbie Williams og Michael Jackson.

At han nå skal få erobre en av de største scenene av de alle, er nærmest som en feberdrøm å regne. 

– Selv om oppmerksomheten nærmest kom over natten, har jeg har drømt om å bli rockestjerne siden jeg var 12 år gammel. Å få representere Norge i Eurovision med min egen låt, mitt eget uttrykk, som meg selv – det er den største anerkjennelsen du kan få. 

Misforstått barn

For noen er scenen et sted å prestere. For Jonas ble den først et sted å puste.

I ungdomsårene, da uroen kriblet i kroppen og skolehverdagen føltes som et sted han sjelden mestret, ble skolemusikalen redningen. 

Da musikklæreren tok kontakt i åttende klasse, trodde Jonas at læreren hadde oppdaget et sjeldent talent. En uslepen diamant som bare ventet på rampelyset.

Sannheten var langt mer rørende.

– Så har det nå i senere tid vist seg at mamma gikk inn i samtaler med musikklæreren med håp om å finne en løsning på min rotløshet. Jeg slet med å konsentrere meg og var på mange måter et misforstått barn som trengte å finne min plass.

Mammaen og musikklæreren fikk rett. På scenen blomstret han.

– Jeg var aldri noe problembarn, men heller ikke skoleflink. Jeg ville mye heller være ute og gjøre alt annet enn å sitte i et klasserom. Men når jeg hadde musikaløving hver dag etter skolen, da ble det plutselig veldig viktig å komme seg på skolen!

Plutselig hadde skolen fått mening. Ikke på grunn av mattebøker og arbeidsplaner, men fordi scenen ventet.

Trygg i egen identitet

Det var Jonas og jentene den gangen. Den senere MGP-vinneren vandret gjennom skolegangene som en ung rockestjerne med stor selvtillit og null interesse for å gli inn.

– Det var nok mange av guttene på skolen som ikke likte meg. Jeg gikk med eyeliner, hadde ring i øret, navlepiercing og kledde meg i absolutt det jeg ville – og det var like gjerne jenteklær som gutteklær. Jeg elsket å eksperimentere.

Han humrer før han legger til:

– Jeg tror det var veldig mange som bare ventet på at jeg skulle komme ut av skapet den gangen. Selv kjærestene jeg hadde på den tiden. Men dessverre så tenner jeg ikke på menn. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Det sier jeg også til samboeren min av og til.

Han sier det med glimt i øyet, men også med den selvironien som ofte følger mennesker som tidlig lærte å tåle blikk.

Jonas er i dag hundre prosent trygg i egen kropp, og lar seg ikke affisere av at folk trekker feil slutninger om legning eller identitet. Tvert imot.

– Helt ærlig tror jeg egentlig mamma ønsket seg en jente. Hun hadde to aktive gutter fra før, så kom jeg. Da ble det liksom min oppgave å fylle det tomrommet litt. Og jeg tror egentlig jeg alltid har likt den oppmerksomheten som følger det å være litt annerledes.

Jo eldre han er blitt, desto tydeligere har han kjent verdien av å gå sin egen vei. Bak klærne, uttrykket og den fryktløse lekenheten ligger også et alvor – et budskap til dem som vokser opp nå.

– Du må tørre å være deg selv og lete litt etter hvem det egentlig er. Det er så mye press rundt at alle skal se like ut nå i dag, men jeg håper flere våger å skille seg ut og tenke utenfor boksen.

Drømmekvinnen

Det var også noe av det han falt for ved sin brunøyde og slående vakre samboer: at de begge tør å leke med uttrykk, mote og identitet – og uten videre kan dele garderobe.

– Selv om hun er størrelse XS, så kjøper hun alt i størrelse M slik at vi begge kan gå med det. Så hun spiller en viktig rolle i hvilke klær jeg tar på meg i dag. I tillegg er hun nesten irriterende vakker og en helt fantastisk mamma.

Han ler når han sier det, men det ligger også et alvor under ordene. For når praten dreier inn på Thea, forsvinner scenemannen litt. Tilbake sitter kjæresten, samboeren og familiefaren.

Mammaen til sønnen Abel Noel – og kvinnen han alltid drar hjem til, også når tempoet rundt ham øker – har vært avgjørende for at han har fått følge musikerdrømmen. 

– I juni i fjor kjøpte vi oss hus, og så sluttet jeg i jobben for å satse 100 prosent på musikken to uker etterpå. Det krever mye støtte hjemmefra, som jeg er veldig heldig å ha. Samtidig er det også det som veier tyngst på mine skuldre i dag.

Han stanser opp et øyeblikk, som om han veier ordene før de slippes ut.

– Jeg er ikke 20 år lenger. Jeg har et ansvar. Og jeg husker da Thea fortalte meg at hun var gravid, så forsto jeg at jeg måtte «steppe opp». Om jeg skulle leve av musikken, måtte noe skje brennkvikt. For snart var ikke dette et valg jeg kunne ta selv lenger. Å bli pappa ga meg en kjempespark i ræva.

Pappasjokket

Noen får barn og kjenner ro. Jonas fikk barn – og fart på maskineriet.

For det å bli foreldre sammen var slett ikke noe han trodde ventet dem. Da Thea fortalte at hun var gravid, kom beskjeden som et lyn fra klar himmel.

– Jeg har en medfødt nyresykdom som har skapt problemer for meg hele livet. Som 18-åring tok jeg den drastiske avgjørelsen om å gjennomføre en operasjon som ville gjøre livet mitt lettere, men samtidig resultere i at jeg ikke kunne få barn. Så da Thea plutselig var gravid, var jeg helt i sjokk.

Den første reaksjonen var rå og ærlig: Hvordan i all verden var dette mulig?

– Det skulle jo være tilnærmet umulig. Men så kom likevel lille Abel Noel til verden, og han er kliss lik meg. Han er vårt lille mirakel.

Han smiler bredt når han sier sønnens navn. Det er et annet smil enn artistsmilet – mykere, roligere, mer jordet.

Å være pappa til en treåring samtidig som karrieren skyter fart, beskriver han som en øvelse i konstant balansegang. Én fot i familielivet, én på scenen.

– Det desidert vanskeligste med dette, er å være hjemmefra. Men å få Abel har gitt meg motivasjon til å følge drømmen min. Han elsker å synge selv og forstår at pappas jobb er å synge. Og det gir meg så mye å se ham synge med på mine låter.

Magetrøbbel

Når Jonas setter kursen mot Wien i mai, er det uten sin lille familie. Han har ikke samvittighet til å dra dem med ned til Østerrike, uten å ha mulighet til å tilbringe tid sammen med dem.

Nå håper han bare kroppen spiller på lag og at kiloene ikke renner av. For det ytterst få er klar over, er at Jonas sliter med alvorlig IBS, (irritabel tarmsyndrom red. anm.). 

– Jeg hadde mye problemer med magen på både ungdomsskolen og videregående. Jeg mistet så mye skole at jeg på et tidspunkt måtte slutte på videregående. 

Sykdommen har også resultert i at han har gått mye sulten, av frykt for å bli syk. 

– Under live-rundene i «The Voice» gikk jeg ned ni kilo. Det var dager jeg var supersulten, men livredd for å spise. Samboeren min kjente meg nesten ikke igjen da jeg kom hjem, forteller Jonas.

Han er svært bevisst på at en stressende periode med høy reiseaktivitet, som oppkjøringen mot Eurovision, ikke er ideell. De rundt ham har derfor tatt grep. 

– Manageren min er veldig streng på at jeg får i meg nok og riktig mat. Og nå har jeg med meg bandet mitt, som er noen av mine aller beste venner. Det å ha mange trygge folk rundt meg som kjenner til situasjonen min, er viktig, sier Jonas. 

Og når sceneantrekket designes, er det visse kriterier som er nødt til å innfris.

– Når jeg har vært på NRK for å lage kostyme, vil vi jo lage noe fett og kult. Men det går ikke alltid hånd i hånd med et antrekk som er lett å få av, blant annet. Der har jeg vært tydelig: Jeg må ha en glidelås bak som gjør at jeg kan ta det av og på selv.

Han smiler skrått.

– Det er en sidekamp ikke mange er klar over at jeg må deale med hver eneste dag.