– Har ingen planer om å pensjonere meg

Han er høy og slank. Kledd i diskret grå dress og pen lyseblå skjorte med matchende slips – akkurat slik vi er vant til å se ham når han geleider oss gjennom værmeldingene på NRK. 

Nå loser han Hjemmets utsendte fra TV-resepsjonen i NRK, opp en trapp og inn en dør, til nyhetsredaksjonen. Her har meteorologene sitt eget krypinn – et lite rom med fire–fem dataskjermer, hvor de til enhver tid kan overvåke værutviklingen i sanntid. 

For selv om det har skjedd mye på værvarslingsfronten siden Smits fikk sin første sommerjobb på Meteorologisk institutt i 1982, kan været fremdeles by på overraskelser.

– Denne formiddagen ligger det tåke ut over hele Oslo­fjorden, noe jeg så komme. Men at det skulle være så tett tåke – og at den skulle bli liggende så lenge – det var umulig å forutsi i går, sier Smits og legger til at det er nettopp slike uforutsigbarheter som gjør jobben så spennende.

– Ikke én dag er den andre lik, men vi prøver jo alltid å avdekke naturens hemmeligheter. Og når vi lykkes i det, er det veldig tilfredsstillende, sier Smits og smiler.

Et værbestandig plagg

Når vi senere møtes på Meteorologisk institutt, er fremtoningen en helt annen.

– Siden det er arbeidsantrekket mitt når jeg er på jobb i NRK, ser du meg sjelden i dress ellers, sier Smits, nå sporty antrukket i jeans, en langermet blå jumper og en svart vest. 

Med seg har han også et par grønne gamasjer, utgangspunktet for vår prat. De har han hatt i over førti år, og primært bruker han dem for å beskytte seg mot snø. Ikke det at han har noe imot snø – tvert imot – han gleder seg til vinteren. 

Men når man elsker å ferdes i snøen – på ski, truger eller til fots – er det selvfølgelig greit å holde seg tørr på beina.

– Disse gamasjene kjøpte jeg tidlig på 80-tallet, omtrent samtidig som jeg hadde min aller første sommerjobb her på instituttet i Oslo. Jeg mener at jeg fant dem i en butikk som solgte speiderutstyr i Bogstadveien. Jeg hadde nok allerede slitt ut et par og var ute etter noe mer slitesterkt. Og disse har virkelig innfridd.

Antagelig er gamasjene laget av seilduksbomull, forteller Smits, og legger til at han faktisk ikke har vasket dem én eneste gang på over førti år. Men strikken som festes under skoen eller støvelen, er blitt noe slakk og bør skiftes.

– Men gamasjer kan kanskje også være nyttige om som­meren?

– Absolutt. De holder også rusk og rask ute – som ellers har en tendens til å havne mellom sokken og støvelen hvis man trasker mye i fjellet, for eksempel biter av røsslyng og dvergbjørk.

– Hva med flått? Er ikke gamasjer også en god beskyttelse mot den stadig mer fryktede parasitten?

– Jo. Hvis du er redd for at noe skal krype opp under buksa på deg, kan gamasjer være tingen.

Les også: Morten Sandøy: – Det var helt jævlig

Fra krig til mote

Gamasjene hadde imidlertid en annen funksjon da de først ble tatt i bruk, angivelig en gang på 1600-tallet. De var opprinnelig en del av militæruniformer, særlig blant kavalerisoldater, og tjente som beskyttelse mot gjørme, snø og støv.

Senere ble de tatt i bruk i sivile sammenhenger, både som funksjonelt plagg for ­jegere, arbeidere og friluftsfolk – men også motebransjen plukket dem opp. Mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet ble hvite gamasjer et innslag i herremote, særlig i borgerskapet, der de ble båret utenpå skoene som et uttrykk for velkleddhet og stil. 

Mange forbinder dem kanskje med tegneseriefiguren Onkel Skrue, som nesten alltid bruker ­gamasjer som et symbol på ­respektabilitet og rikdom. På 1920-tallet dukket gamasjene også opp i kvinneantrekk, gjerne i kombinasjon med ­kortere kåper og moderne ­kjolesnitt.

I dag forbindes de – som i John Smits’ tilfelle – først og fremst med praktisk bekledning til tur- og fritidsbruk. Og her er John Smits en ypperlig representant.

– Hva betyr friluftsliv for deg?

– For meg handler det om allmenn helsepleie – både ­fysisk og psykisk. Det å være ute i skog og mark, eller på fjellet er total avslapning for meg. Noe både kropp og sjel nyter uendelig godt av.

– Uansett vær?

– He-he. Ja, som ordtaket sier: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Les også: Lars Monsens nær døden-opplevelse: – Jeg stoppet og la meg ned

En snøfanatiker

For John Smits er interessen for vær sterkt knyttet opp mot interessen for snø. Og det begynte tidlig.

– Som barn elsket jeg å stå på ski. Men før vi flyttet til Skedsmokorset, hvor jeg ­begynte på skolen, bodde vi noen år på Ljan – tre stasjoner sør for Oslo – hvor det som regel var mindre snø enn litt lenger opp i byen. Jeg maste stadig på pappa, ja, hver eneste dag: «Kommer det ikke snø snart? Pappa, når skal det begynne å snø?» Han ble så møkk lei av masingen min at han en dag kom hjem med en bok om været.

Boka utkom i serien Vil du vite?, og i forordet heter det at boka gir svar på en rekke av de spørsmålene vitenskapen har kunnet besvare om været – men også om problemstil­linger vitenskapen undersøker og forsøker å løse. 

«Den forteller og forklarer om solen, om luften og om vannet – og hvordan disse tre blander seg i hverandre på tusenvis av forskjellige måter og er opphavet til det stadig skiftende, men l­ikevel forutsigbare været.»

Seks år gamle John var ­fjetret. Kunne han selv fine ut av når det ble snø?

– Da jeg etter hvert skjønte at det fantes et yrke som het «meteorolog», var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle bli. Jeg begynte å føre værstatistikk – noe jeg holdt på med i ­mange, mange år. Ja, helt til jeg begynte å jobbe på Meteorologisk institutt. Men vi har fortsatt med å føre statistikk på hytta i Valdres. Og det er veldig artig å bla tilbake i tid. Hvordan var været i påsken i 1982? Var det mye eller lite snø? Hvor kaldt var det?

– Så dere er en familie av værnerder?

– He-he. Nei, barna mine har gjort sine egne valg. Det er jo ikke alltid slik at eplene faller like ved stammen. Og min interesse for vær kan nok også ha vært litt plagsomt for familien, innrømmer Smits.

– På hvilken måte?

– Når vi for eksempel har vært ute på bilferier har jeg hatt en lei tendens til å stoppe opp for å inspisere og sjekke værstasjoner rundt omkring i landet. «Nei, ikke nå igjen!» var etter hvert en vanlig protest fra baksetet, sier han.

Les også: Sturla Dyregrov: – Den største oppturen var da jeg møtte kona mi

Nederlandske aner

John Smits ble født en tidlig vårdag i 1958 – nærmere ­bestemt 6. mars. «Blar» man tilbake til den dagen, var maks­temperaturen i Oslo + 2,5 grader. Minimumstemp­era­turen: – 5,5. Det var lite nedbør, cirka 0,05 millimeter, så sannsynligheten for at det snødde var liten.

– Tror du årstiden man er født i har noe å si for hvordan man utvikler seg som menn­eske?

– Nei. Jeg tror man blir den man blir. Delvis har det med gener å gjøre, delvis med miljøet man vokser opp i.

Sånn sett kan man si at en viktig faktor i hvem John Smits ble som menneske, var en hendelse som inntraff i Valdres en sommerdag på begynnelsen av 1950-tallet.

Etterkrigstiden i Nederland var preget av økonomisk nød, boligmangel og arbeidsledighet. Landet var hardt rammet av krigen, og mange nederlen­dere så på utvandring som en vei til et bedre liv. Han som skulle bli Johns far, dro først til Sverige, men endte senere opp i Norge, hvor han – som nyutdannet sivilingeniør – fikk jobb på veikontoret i Oppland. 

I forbindelse med kraftutbyggingen av Tyin skulle det bygges vei langs sjøen, og Cornelis Smits fikk ansvaret. En periode bodde han sammen med anleggsarbeiderne i noen gamle tyskerbrakker ved Tyin – og ikke så langt unna, på Høgeset Fjellstue, ferierte familien Kildal fra Toten. 

Da sivilingeniør Smits en dag dukket opp på fjellstua for å ringe hjem til Nederland, var det dårlig med engelskkunnskaper blant personalet, men Unni Kildal visste råd. Det skulle vise seg å bli et skjebnesvangert møte.

– Ja, sier Smits og smiler.

– Det ble de to.

I november 1953 forlovet de seg, og den 21. oktober 1955 sto bryllupet i Raufoss kirke mellom kontordamen fra Toten og sivilingeniøren fra Rotterdam.

– Som sivilingeniør jobbet faren min etter hvert mye med vann og avløp. Jeg pleier å si at vi ble flasket opp i – eller med – kloakk. Det var rett og slett mye drittprat ved kjøkkenbordet, sier Smits og ler godt.

Han forteller at han var veldig fascinert av det faren holdt på med, men da boka om været dukket opp, var det ingen vei tilbake. Og nå har han vært i værets tjeneste i over førti år – like lenge som gamasjene har tjent ham.

– Du fylte 67 tidligere i år? Har du vurdert å gå av med pensjon?

– Jeg har ikke lagt noen ­planer om det. Jeg jobber så ­lenge jeg gidder og syns det er morsomt. Hadde jeg bare vært en klamp om foten for Meteorologisk institutt og NRK, så hadde det jo ikke vært noen vits. Men enn så lenge føler jeg at jeg kan bidra med noe – og være til nytte på et vis.

– Har du et livsmotto?

– I forhold til været?

– Ja?

– Jeg pleier ofte å si at alt vær har sin sjarm. Vi må jo bare ta det været vi får og gjøre det beste ut av det. Og så gjelder det å kjenne på været – og å kle seg deretter.

– Så nå ligger gamasjene klare for en ny sesong?

– Ja, de er alltid med på tur, og forhåpentligvis blir det mer snø i år enn det fjoråret kunne by på.

– Men det er for tidlig å si noe om – selv for en stats­meteorolog?

Smits rister på hodet og ler kort.

– Ja. Selv for en statsmete­orolog.