- Jeg ville lage den kuleste kjærlig- hetslåta
Hilde Marie Kjersems nye plate er resultat av en nyvunnen frihetsfølelse.

(SIDE2): Håret er blitt platinablondt siden sist skive, men den største forskjellen er kanskje å finne innenfor coveret – der er musikken til Hilde Marie Kjersem langt lystigere enn den var for to år siden.
Frihet i pop'en
På hennes forrige skiva, «Let's Let Go» (2011), var popsegmentet allerede tydelig. Det har fått enda mer fotfeste på «If We Make it To The Future».
Det er ingen tilfeldighet.
- Jeg har aldri følt en slik frihet som følte da jeg lagde den forrige skiva, og jeg hadde lyst å fortsette å bryte løs. Og jeg har aldri hatt det så gøy som med denne skiva, jeg har ikke lagt begrensninger på meg selv, sier Hilde Marie til Side2, som forklarer hvordan hun selv satte sperringer for seg selv:
- Jeg har to brødre, og på ungdomsskolen gikk det i grønsj som Pearl Jam, Nirvana og Stone Temple Pilots. Da lærte jeg av dem at det var flaut å like andre ting. Et slik regelverk har jeg hatt for meg selv siden, uten å være bevisst det.
For noen år siden forandret det seg. Noe skjedde i livet hennes som fikk henne til å tenke over hvordan hun er - overfor seg selv.
- Jeg skjønte hva som var viktig og ikke viktig. Jeg pleide å holde meg selv tilbake. Sånn er det ikke lenger. Jeg har blant annet skjønt at ingen andre kan gjøre meg skikkelig glad, de kan bare bidra. Og i det har også musikken blitt til mer glede.
VIDEO: My Man har fått video - regissert av Therese Økland, turn-inspirert av Terje Pedersen i Warner:
Tydelighet
Det har påvirket musikken på flere måter. For to år siden var «Lets Let Go» den triste skiva hun måtte skrive ut, men hun sier selv «If We Make it To The Future» er enda mer personlig. Den har også et klarere lydbild, det er mer pop og mer happy.
- Jeg er glad i musikk som er tydelig. Uten sammenligning for øvrig, så kjenner jeg meg hjemme i David Bowie, Kate Bush og Cindy Lauper. De klarer å balansere seriøsiteten med et snev av humor, det selvironiske. Det dras jeg mot.
Også tekstene har fått en litt endret rolle på den nye skiva, selv om de fremdeles er like viktige for 32-åringen.
- Låta «My Man» er til noen. Dermed var det viktig å si akkurat det som måtte sies, samtidig som det skulle være rim og vers, og samtidig som den skulle være street smart. Men også uten at vedkommende skulle rødme over å si at «denne låta er til meg». Jeg ville lage den kuleste kjærlighetslåta noen gang kunne lage, for det er den viktigste teksten for meg noen sinne.
Hilde Marie Kjersem: Begynte karrieren som 14-åring, da hun turnerte med Rikskonsertene. Studerte på Norges Musikkhøyskole, først jazz, deretter komposisjon. Har spilt sammen med og gitt ut skiver med flere andre artister. Har tre skiver som soloartist på samvittigheten så langt: A Killer for That Ache (2008) Let's Let Go (2011) If We Make it To The Future (2013)Bandet består av Christer Knudsen, som hun «kommer til å spille med til vi sitter på gamlehjem», to fra oppløste Harrys Gym og *** |
Presset seg selv
Kjersem har siden hun var barn skrevet tekster, og litteratur og poesi har hatt stor betydning for egne tekster. Men der hun tidligere var opptatt av at tekstene skulle ha stor tyngde, noe som gjorde dem mindre sangbare, har hun nå sluppet seg mer løs.
- Jeg har gitt meg selv noe å bryne meg på, med denne skiva. Enkelte av tekstene syntes jeg det var flaut å synge, og jeg måtte presse meg til å gjøre det. Men nå går det fint, ler hun.
- Jeg har turt å kødde litt.
Men selv om enkelte fans og anmeldere vil la seg forundre, sier Hilde Marie at de som kjenner henne ikke er forbauset over denne mer løsslupne varianten av artisten.
- Jeg er vimsete, jeg sier ting lenge før jeg har tenkt meg om og jeg er svært sosial. Og jeg er glad. Jeg er så glad for tiden at jeg tenker jeg burde være mer alvorlig, så hadde flere tatt mer seriøst, ler hun høyt.
Aldri tilbake
Releasekonserten finne sted på John Dee i Oslo 21.mars, deretter følger flere konserter rundt om i landet før og etter påske. Hun har dog allerede hatt noen konserter og testet det nye materialet, blant annet under årets Bylarm.
- Det er annerledes å være popartist enn jazz. Det er mye bedre hyre som jazzmusiker, og langt flere jazzklubber å spille på. Jeg begynner på gølvet igjen, men det er helt ok. Jeg føler meg forenet med meg selv.
Hun er allerede i gang med neste skive. Også den vil følge i samme spor som «If We Make it To The Future». Trolig med et litt tyngre og mørkere univers – men fremdeles med lettheten.
- Jeg har jobbet meg selv fremover med musikken, og jeg går ikke tilbake. Jeg har ikke lyst å gi slipp på den friheten jeg opplever nå.