- Jeg ville ikke at folk bare skulle se henne som syk

(SIDE2): Da Anne B. Ragdes mor døde, saksøkte hun de som ikke tok vare på henne. Men i sin siste bok trer moren frem høyst levende.

VG har allerede kalt Anne B. Ragdes bok «Jeg har et teppe i tusen farger» for « - Gispende utleverende om foreldrene, navngitte naboer og andre mennesker». En rå, men varm fortelling om Anne B. Ragdes mor, litt om hennes søster og en god del om henne selv.

På sosialen

«Jeg har et teppe i tusen farger» handler om Birte Solvej Ragde, som alene oppdro Anne og søsteren Eva i Trondheim i en tid der man verken ble skilt, kjørte maskin på fabrikk eller gikk på sosialen med hevet hode – som kvinne.

- Det var jo ikke noe hjelpeapparat på den tiden. Sosialen var det laveste av det lave. Men den skammen spredte ikke mamma rundt seg. Og hun så aldri det som noe problem å være et kvinnfolk. Mamma forsto ikke det og heller ikke at det var synd på henne. Det har ikke jeg eller søsteren min forstått, så det er ikke synd på oss heller, sier Ragde.

Selv om datteren er kjent, ble Birte Ragde egentlig kjent etter sin død. I mars 2012 døde hun på Furuset sykehjem i Oslo. Høsten før hadde hun fått fastslått akutt lymfekreft.

Tross for at hun var uhelbredelig syk, sendte bydelen henne fra en korttidsplass på velfungerende Stovnerskogen til rehabilitering på Furuset. Problemet var bare at Birte Ragde var så syk at hun ikke var i stand til å delta i noen rehabilitering,ifølge Anne.

- Jeg sa i et møte med sykehjemmet at dere kommer til å ta livet av henne. 3 ½ uke senere var hun død, sier Ragde. Det er hennes versjon. Søstrene anmeldte sykehjemmet og bydelen for tjenesteforsømmelse. I september samme år ble det klart at søstrene tapte tilsynssaken. «Hva som er forsvarlig avgjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, og ikke hvordan helsepersonellet ideelt burde opptrådt.», het det.

Uten det meste

Historien er en del av Ragdes nye bok «Jeg har et teppe i tusen farger», men mest av alt handler den om danske Birte, som giftet seg med en nordmann, som forlot henne og deres to døtre for en annen kvinne.

Den handler om en dame som levde med og var preget av sin egen kjærlighetsløse barndom, men som i en liten leilighet uten varmtvann, vaskemaskin og skikkelig bad fostret opp Anne og hennes søster med historier, bøker og tre stamper som ble brukt til å bade i.

Som installerte en «vir gir oss ikke på harde møkka»-holdning hos sine døtre.

Da maten tok slutt i ukene, syklet Anne rundt og plukket tomflasker så moren kunne kjøpe gjær og skjære av muggen på brødet som fantes og bake slik at de hadde noe å spise til dagen da hun skulle på sosialkontoret.

- Akkurat som moren mn, kan jeg trylle frem en rett fra et tomt kjøleskap, sier Anne B. Ragde med et smil.

Boken er den mest personlige hun har skrevet, til tider er den rå – for moren var, som de fleste, et sammensatt menneske som kunne være krass i kommentaren. En mor sjelden ga klemmer eller fysisk varme.

Likevel har Ragde valgt å kalle det en roman.

- Fordi jeg har tatt et utvalg og du kan ikke skrive virkeligheten 100 prosent, sier hun. Men hun lyver ikke. Det gjorde heller ikke Annes mor.

- - Jeg er ikke kommet til jorden for å bli populær, pleide hun å si.

- Jeg ville at vinklingen skulle være positiv, jeg ville ikke at leserne bare skulle huske henne som syk, sier Ragde, som selv blottlegger sine egoistiske valg og selvsentrerte tanker i romanen.

Kontraster

Boken er full av kontraster, fra en fattig barndom til en tilværelse med god råd. Fra en mor som bebreider seg selv som mor, mens datter Anne synes at moren har lagt alt til rette for henne.

Og før man beskylder Ragde «for å ta en Knausgård». Birte visste om boken, hun var en litterat og ga datteren frie tøyler. Hun skammet seg aldri over noe datteren skrev. Det er morens barndom som er bakteppet for «Arsenikktårnet». Til Annes overraskelse, omfavnet moren den boken åpenlyst. Som hun også omfavnet hennes siste prosjekt.

- Jeg er veldig trygg på at mamma ville bifalt boken. At jeg skrev om henne ga henne verdighet i den siste tiden og er den aller siste gaven jeg kunne gi til mamma, sier hun.

Sorg, skam og egoisme

Hun har kjent på sorg, på skam og på alt det hun har tatt for gitt under arbeidet i boken. Og hun har bestemt seg for å skrive det slik det var. Ikke noe fiksfakseri.

- Nå har jeg ingen å stå til rette for. Det er en frihet i å bli matriarken i familien. Når en datter mister sin mor, mister hun også sin største irettesetter. For noen kommer den frihetsfølelsen først etter mange år. Jeg følte på den med en gang. Kanskje fordi hun hadde det så forferdelig de siste ukene. For meg har det ikke vært noen motsetning i å føle den friheten og sørge. Sirkelen lukker seg i bunn med denne boka. Det er en veldig god følelse, sier Anne B. Ragde.