- Jeg ville ikke anbefalt dette til mine barn

Vi skriver en del om ekstremsport her på Side3. Og selv om klatring i seg selv kan avstedkomme ganske friske scener, går det gjerne en stund mellom hver gang vi ser bilder eller videoer utover det vanlige.

Videoen du kan se i toppen av artikkelen ga imidlertid svette håndflater. Filmet med en rekke GoPro-kameraer, får vi et sjeldent innblikk i hvor ekstremt langt det er ned. Og hvor nærme kanten disse basehopperne må manøvrere seg for å komme i den posisjonen de vil.

I filmen følger vi basehopperne Hayley Ashburn og Marshall Miller mens de klatrer til toppen av pinnakkelen Ancient Art i fjellområdet Fishers Towers.

Det populære klatremålet ligger snaut tre mil nordøst for byen Moab i Utah vest i USA. Fishers Towers har vært et klatreområde siden 60-tallet, og er spesielt kjent for pinnaklene Titan på 400 høydemeter og Fisher Towers på 120 meter.

I den ti minutter lange videoen ser vi først Ashburn og Miller klatre opp til toppen av den smale spissen, før de forsiktig tar på seg fallskjermen, løsner seg ut fra sikringen og hopper ut.

Livsfarlig sport

- Jeg løy til foreldrenen mine da jeg begynte med fallskjermhopping, jeg sa jeg skulle på campingtur. Og jeg har aldri fortalt dem sannheten. Det er nå to år siden, forteller Hayley Ashburn.

- Jeg trodde jeg skulle være så redd da jeg sto på kanten foran mitt første basehopp, men det viste seg at alt jeg ville var å ta fart og stupe ut fra kanten så snart som mulig, sier hun.

Klatre- og hoppermakker Miller forteller at faren hans var helt i mot sønnens ekstreme interesse, men begynte snart å dele videoene hans på YouTube med kameratene sine.

At det er livsfarlig sport, er det samtidig liten tvil om. Mens Hayley Ashburn ikke tviler på at hun ville oppfordret sine barn til å bli basehoppere, er Marshall Miller ganske klar på det motsatte.

- Jeg har bare sett for mange «high fives» hvor alt er «rad», og så hopper man ut og ender med å dra hjem uten vennen sin. Det er ikke alltid det går slik man planlegger, sier Miller.

Denne gangen går alt som planlagt. Videoen over er vel anvendte ti minutter for deg som liker å bli litt svett i hendene.

Ett feilgrep betyr den sikre død

Hayley Ashburn og Marshall Miller klatrer og hopper med marginene på sin side, men det finnes andre klatrere som legger til et element som gjør det hele enda mer ekstremt - frisoloering.

Å frisoloere vil si å å klatre uten sikkerhetsutstyr som tau, sele, karabiner eller fallskjerm.

Steph Davis er en slik fjellklatrer. På bildene nedenfor ser vi henne frisoloere den beryktede nordveggen på Castleton Tower i Utahs Castle Valley i november 2012.

Ett feilgrep kan bety et fall på flere hundre meter - og den sikre død. Men for Davis er det ikke et spørsmål om hun kommer til å falle eller ikke.

- Å kunne frisoloere noe slikt er et uttrykk for å ha så kontroll at du vet at du kommer til å klare det uten å falle.

- Man har en ganske heftig mental dialog og sterkt forhold til frykt. Det er vanskelig å presse seg forbi den frykten. For meg krever det mye tankearbeid og forberedelser, sier hun.

- Det er frykten som er farlig

Steph Davis begynte å klatre som 18-åring, i sitt første år på college. Hun ble invitert med på en klatretur, og har vært hekta siden.

Castleton Tower er langtfra den eneste toppen hun har nådd uten tryggheten sikkerhetsutstyr gir.

I 2009 besteg hun Pervertical Sanctuary on the Longs Peak Diamond, in Estes Park.

- «Diamanten» kan være et skremmende sted. Det er en del løse steiner og klatringen er ganske bratt. Det er enten en vertikal vegg eller overheng, forteller Steph Davis.

Det første vi tenker på er faren for å miste grepet, og styrte i en grusom og smertefull død. Det er tanker Steph ikke kan tillate seg.

- Hvis du faller, ville du ramlet ned drøyt 300 meter. Hvis jeg tenkte for meg selv «hva om jeg faller?» ville jeg bli distrahert og potensielt nærvøs, så jeg kan ikke gjøre det. Det er frykten som farlig, forteller hun.

Steph forklarer at cruxet (altså det vanskeligste partiet i veggen) strekker seg over en god del flytt. Overhenget sørger for at du ikke kan stå fullt og helt på bena mens hun klatrer.

- Det er litt mer slitsomt og du vil ikke gjøre tabber her. Du må finne de riktige grepene. Jeg bare ser på steinen og tenker «slapp av» og «ha gode følelser».

- For meg er å frisoloere noe slikt som dette et uttrykk for mestring. Jeg har bygget meg selv opp til dette punktet gjennom årevis med fjellklatring og jeg sier til meg selv «jeg kan gjøre dette, og jeg kommer til å lære noe».

En av de vanskeligste fjellveggene Steph Davis har klatret, er El Capitan i Yosemite.

- Alle rutene jeg har gjort på «El Cap» skiller seg ut. Det er et spesielt sted som krever mange anstrengelser, forteller hun til TV-programmet «Outside Today».

- El Capitan strekker seg nær tusen meter i været, og når du skal friklatrer en slik vegg, er det mange ting du må passe på, forteller den kjente klatreren.

Friklatring skiller seg fra frisoloering ved at man har et sikkerhetstau som skal forhindre at du faller for langt.

Davis har (så langt) ikke frisoloert El Capitan, men det har klatekollega Alex Honnold.

Adrenalin? Da er noe forferdelig galt

Honnold ble portrettert i dokumentaren «Alone on the Wall» i 2010. Han er ikke en hvilken som helst klatrer. I likhet med Steph Davis bestiger han fjelltoppene mutters alene, uten tau eller sikring av noe slag. Én våt stein, ett galt grep, én sliten finger betyr et fall inn i evigheten.

- Fra tid til annen kommer vi over noen som kan gjøre noe så bemerkelsesverdig at det trosser virkeligheten. Eller i dette tilfellet, tyngdekraften, sier en reporter fra «60 Minutes» i et innslag om Honnold, og legger ikke skjul på at den unge klatreren stiller i en klasse for seg.

Programmet har filmet Honnold mens han klatrer det 2693 meter høye fjellet Sentineldomen i nasjonalparken Yosemite i California.

Hvem som helst kan få hjerteklapp og svette hender bare av å se på videoen, men Honnold forteller det samme som Davis: Han kan ikke tillate seg slike følelser. Et feilgrep på toppen kan betyr over 1400 meter fritt fall.

- Det er ikke noe adrenalinrush. Hvis jeg føler et slik rush, betyr det at noe har gått forferdelig galt. Det hele bør foregå veldig sakte og kontrollert, sier Honnold til «60 Minutes».

En annen følelse klatreren heller ikke kan tillate seg, er frykt. Ifølge innslaget lærte Honnold seg å kontrollere frykt i klatreveggen allerede som barn. Han tilbrakte tre timer om dagen, seks dager i uken i syv år i en klatrehall i nærheten av hjemmet hans i Sacramento, California.

I dag er 26-åringen en av verdens mest kjente klatrere, og er sponset av kles- og utstyrsprodusenten The North Face. Men det gjør ham ikke til en rik mann. Ifølge «60 Minutes» lever Honnold på under 6000 kroner i måneden, og han bor i en varebil.

Friheten er viktigst.

- Man kan reise hvor som helst. I morgen kan jeg våkne, kjøre til østkysten og klatre der i to måneder, sier Honnold.

Se hele innslaget fra «60 Minutes» nedenfor: