- Jeg vil si unnskyld til alle jeg har vært vond mot

- Ja? Hvordan skal jeg beskrive det? Det var et jævlig vanskelig spørsmål. Det var et verre spørsmål enn jeg hadde regnet med, sier Kenneth Knedahl til journalisten i Nordlys.

32-åringen blir stille i flere sekunder. Det er eneste gang i løpet av to og en halv time at jeg klarer å målbinde han, mannen som snakker på inn og utpust, på dialekt og på engasjement.

Han har fortalt historien om hvordan den lille gutten med ADHD ble narkoman og kriminell. Og så om veien tilbake til livet, gjennom flere forsøk på avrusing, avvisning og til slutt en familie som tok ham inn i varmen da han trengte det som mest.

Mer om det senere.

- Hvordan vil du beskrive de siste 20 årene av livet ditt?, lød mitt spørsmål.

Etter litt tenkepause, svarer han igjen:

- Nei, det har jo vært et rent helvete. Og det har gjort at jeg har vært uønsket. Familien ville ikke ha noe med meg å gjøre. Etter tre overdoser var vel det neste at jeg skulle dø. Ja, jeg har vært langt nede.

«Han Kenneth Knedahl»

Alle i Vesterålen vet hvem Kenneth Knedahl er. I hvert fall visste de hvem han var.

- Ja, du vet? Folk fryktet meg. Det spilte jeg på i mange år. De skulle vite hvem Kenneth Knedahl var. Det trodde jeg var tøft, jeg trodde det var det som var respekt, forteller han.

Vi møtes hjemme i huset på Eidet i Bø. Det er nyoppusset, ryddig, rent og pent. Ingenting som forteller om at dette er hjemmet til en eks-narkoman.

- Du er en annen person?

- Ja, kanskje, men det har jeg egentlig alltid vært. Jeg skiftet personlighet når jeg ruset meg. Og jeg var vel aldri uten rus så lenge at jeg klarte å finne meg selv ...

Et stort unnskyld

- Jeg har vært ufin. Jeg har skremt folk. Jeg har slått folk. Jeg har truet politifolk, og sagt jeg skal gjøre ting mot både dem og familien deres.

- Hva vil du si til disse menneskene?

- Hva vil jeg si? Jeg vil si unnskyld, beklager. Jeg skulle si det direkte til alle sammen, men jeg har jobbet så mye med å restarte meg selv, at jeg har glemt mye. Jeg husker det rett og slett ikke. Jeg håper - hvis det er noen som har en dårlig opplevelse, så må jeg håpe at de glemmer det. At de tar i mot en beklagelse, og ikke tenker på det. Det er mange ting jeg skulle gjort annerledes.

Den første fylla

Kenneth var en engasjert gutt i oppveksten. Han hadde ADHD og slet med både skriving og lesing. Og så kunne han bli voldelig; rett som det var kunne han slå ned noen. Kan hende var han et lett bytte for de fristende farer. 32-åringen husker fortsatt første gang han drakk.

- Det var 16. mai, et par måneder før jeg fylte 12 år. Det var første gang jeg lurte meg unna og drakk meg full. Det var på sats. Ja, det var ei helt forferdelig fylla?

Senere ble det mye festing. Festinga gikk over i narkotika. «Skremselspropagandaen» om narkotika ble for ham bare en katalysator for å prøve.

- Jeg fikk heller ikke være med på sosiale ting. Allerede på ungdomsskolen fikk jeg bare høre om helgefestene som hadde vært. Jeg fikk ikke henge med dem på min alder - ikke fikk de lov heime å være i lag med Kenneth heller. Så jeg hang med dem som var eldre enn meg også. Da hadde jeg mye i kjeften, og jeg kunne slå til folk, forteller han om ungdomstida.

I Oslo på sokkelesten

Historien går videre mange steder og en håndfull byer. Innimellom også gode år. 16 år gammel var Kenneth elev på landbruksskole i Mosjøen, nyforlovet og glad. Men som han selv sier det; derfra handler det mest om alt det vonde i livet. For et par år siden gikk veien til hovedstaden. Der var det billig narkotika.

Det hele kunne endt der.

- I Oslo hadde jeg plastnett med et par sokker og tannbørsta i. På det verste pantsatte jeg skoene mine, og gikk barbeint rundt, forteller han. Sammenligner det med livet hans i dag:

- Nå er det sånn at bare det å legge seg i en seng med rene sengklær kan gjøre en dårlig dag god. Da tenker jeg på hvor godt jeg har det. Jeg ligger ikke i kjelleren i en bygård, der vi sover på skift for å holde vakt, sier Kenneth.

32-åringen har vært heldig. Etter et liv med amfetamin, GHB, piller og alkohol.

- Amfetamin var min virkelige avhengighet. Jeg har prøvd heroin, jeg har prøvd alt av rus. Men heroin ga meg heldigvis ingenting.

Starten på veien tilbake

I 2008 ble noe av alt det vonde samlet opp av politiet og sendt til retten. Retten sendte Kenneth i fengsel. Det var også starten på veien tilbake.

Selv om Oslo og den dypeste bølgedalen kom etter fengselstida.

- De sier jo at det å bli rusfri, det kan ta mellom tre og sju år. Det er en lang prosess. Jeg var ikke klar over det i 2008. Da satt jeg seks måneder inne, og fikk de tre siste månedene på behandling. Der startet det, forteller han.

Derfra ble det inn og ut av behandling. Tilbake til gata og «plata» i Oslo. Alltid en kamerat som hadde noe speed. Tre overdoser. Den siste i 2012. Da var det nok.

- Jeg våknet på sykehuset etter et og et halvt døgn i koma, og sa: Dere kan ikke skrive meg ut før jeg vet at jeg kommer meg hjem. Da fikk jeg hjelp til en billett nordover og matpenger til toget, minnes Kenneth.

Faren tok telefonen

Turen gikk via en kamerat i Bodø. Kenneth måtte manne seg opp og forberede familien på at han kom hjem. Måtte forberede seg selv på å møte Vesterålen.

- Det var så mange som hadde så mye i mot meg her. Det var så mye for og mot. Diskusjon om behandlig. Snakk om borgervern. Da jeg kom til busstasjonen på Sortland, så jeg at det stod en gjeng politi. Da tenkte jeg bare «faen», minnes han.

Men en sliten narkoman bare snakket med onkel politi. Sa at planen var å komme seg hjem.

Hjem til Bø der han følte seg uønsket, en familie som hadde gitt ham opp, en far som han hadde kranglet med, og som ikke ville snakke med sønnen.

Men denne gangen tok faren telefonen.

- Så sa pappa: «Det er greit. Kom hjem». Det ble strenge regler. Jeg skulle opp om morran, og hjem før klokka ti om kvelden. Men det var det minste jeg kunne gjøre. Jeg trengte bare en seng å sove i, melk og brød.

En ekstra sjanse

- Jeg hadde veldig flaks. Jeg fikk mange sjanser. Og jeg har en far som etter x antall forsøk, ble med på å bygge meg opp fra null og niks. Han sa da jeg var hjemme at han egentlig hadde ventet på telefon om at jeg var død?

Slik gikk det ikke. Kenneth hadde plass på avrusing i Tromsø. Han måtte bare vente en måned i Bø først. Og på en av kjøreturene med faren, fikk Kenneth motivasjonen til å klare seg.

- Vi kjørte forbi et hus med «Til salgs» på seg, og så sa jeg bare rett ut - her kunne jeg tenke meg å bo!

Plutselig var de to på visning. Faren kjøpte huset. Den ellers husredde og narkomane Kenneth følte seg med ett hjemme og velkommen.

Det var god motivasjon å ha med seg på avrusing, først i Tromsø, senere tilbake på Manifestsenteret i Røyken. God motivasjon var det gså at søsteren ville ha Kenneth som fadder i barndåp.

- Familien har hatt mye vondt i gjennom årene. Det har plaget meg veldig. Og det har vært godt å ha dem tilbake igjen nå, sier han.

Derfor lyktes han

32-åringen skryter av og takker mange. Familien, helsepersonell, enkeltpersoner som har stilt opp. Men til syvende og sist var det han selv som måtte klare det, denne gang, en gang for alle.

- Jeg ville ikke være den jeg var. Det er ingen som vil gå på stoff. Og for meg var det ikke noe valg. Det var dette, eller døden, sier Kenneth.

- Hvorfor lyktes du denne gang?

- Det var to avdelinger på Manifest-senteret. Og så vet du, for oss som har ADHD? Det var ikke så lett. Første gang var jeg på en avdeling der du måtte gjøre ting. Denne gang fikk jeg være på en avdeling der jeg fikk velge litt selv. Det var litt mer opp til meg hvilket løp jeg kjørte. Med hjelp fra flotte behandlere i teamet mitt, sier han.

Lysten og viljen til å lykkes var sterk. Gleden over familien var stor. Og motivasjonen over å flytte hjem til et hus han skulle leie av faren.

- Det har betydd mye for meg. Jeg fulgte med på hvordan de pusset opp, skiftet tak, ordnet i stua? Samtidig ordnet det seg med jobb. Ja - det var nå eller aldri!, sier han.

Det ble heldigvis nå.

Nå går det bra

«Alle» kjenner fortsatt Kenneth Knedahl. I sommer fortalte han denne historien til Bladet Vesterålen, og mange fikk vite hvordan det nå gikk med ham.

- Jeg hadde en flott opplevelse for en tid siden, mens jeg satt på trappa. Det kom noen unger syklende forbi. «Hallo», ropte den ene karen til meg, jeg hilste tilbake. Så hørte jeg selvsagt hva de snakket om seg i mellom. «Han der karen har brukt narkotika», sa en av dem. Da tenkte jeg på hva som ville komme. Men så sa han: «Og så fløtta han heim, og nu går det bra». Da svarte han andre: «Ja, æ veit det!», forteller Kenneth og smiler.

Alt i alt går det bra. Livet smiler nå.

- Det er klart jeg har tunge dager, jeg og. Det var perioder etter at jeg flyttet hjem at jeg kunne leke med tankene; nå har jeg lyst til å gi opp alt, springe ned på Joker, tømme de for alkohol og så tar jeg det derfra. Få tak i litt speed og sånt? Men så delte jeg det på facebook én gang, og fikk klar tilbakemelding!

Respons fra folk har vært viktige, både over kaffekoppen og på internett.

- For meg ble det viktig å være åpen og ærlig. Å møte verden. Slik klarer jeg å gå med hodet hevet. Og for meg betyr tilbakemeldingene mye. Folk velger jo selv om de vil lese eller bla videre. Men når de liker noe på facebook, eller skriver gode ord til meg, så gir det en god følelse.

Snart 17 måneder

Snart er det 17 måneder siden sist. Nesten ett og et halvt år uten rus.

- Savner du den?

- Selve rusen savner jeg ikke. Jeg savner noen av situasjonene, kanskje? Eller, jeg må svare: Jeg kan savne rusen, men jeg har ikke lyst på han. Jeg kan savne han langt bak i hodet. Hvis jeg hadde sprukket i dag?da hadde jeg dødd. Da ville jeg brukt samme mengden som før, og det ville blitt helt galt, forteller han.

Alkohol holder han seg også helt unna. Han avviser ikke at han kan ta seg et glass vin en gang i framtida, men tror samtidig at sjansen er større for at han ikke gjør det.

Da er det viktigere å holde fast på livet. Huset. Jobben som kokk på Bøheimen. Livet med de eldre. Livet med ungdommen når han går natteravn. Eller bidrar med samfunnstjenesten han ble dømt til i fjor.

Tilbake i retten for å gjøre opp for gamle synder. Det kunne blitt en ny tur i fengsel, men retten trodde på at Kenneth Knedahl hadde blitt en ny mann.

- Tenk på deg selv

En viktig motivasjon for å stille opp i media og være åpen, er å hjelpe andre. Nylig var Kenneth tilbake på Manifestsenteret i Røyken for å holde foredrag. Han har lovt å snakke for bygdefolket på kulturhuset i hjembygda også. Om hva som må til for å lykkes.

- Først og fremst må du bestemme deg for hvem er det du gjør det for. Da må du bli litt egoist og selvsentrert, og skjønne at det først og fremst er for deg selv. Du må verdsette deg selv som menneske såpass høyt. Så får alt det andre og forholdet til andre mennesker, komme som en bonus.

- Og så må du aldri gi opp. Uansett hvor langt nede du er, mener Kenneth.

Han mener mye, om mangt. Derav mellomnavnet «Bromle» på facebook. Når han går tom for argumenter, bromler han.

Men om rus er det mange argumenter. Om legalisering. Om heroin. Om politikk. Og om de som står bak omsetningen.

- Til de som lever stort på å selge narkotika? De må være bra kyniske. Tenk på alle livene de ødelegger, bromler han.

Drømmen om familie

Selv om han gjorde det for seg selv, for å ordne sitt eget liv – mangler det likevel noen i det livet. Kenneth forteller om tunge dager når det er skolestart, jul og høytider. Mens hans generasjon har etablert seg med familie, har han selv ruset bort voksenlivet. Men 32-åringen drømmer om familie. Det er viktig for ham.

- Det eneste er at jeg må være så jævlig ærlig. Du vet, jeg må jo snakke med damer om dette og sånt når jeg er edru. Det er vanskelig!, sier han munntert.

- Men, jeg skjønner jo om kvinnfolk vil ha meg litt på vent. Se hvordan det går, legger han til.

Ja, Kenneth har roet ned livet. Nå er han ikke på jakt etter festing og damer som sådan. Nå tenker han på familie. Han drømmer om å kanskje overta familiebedriften Delfinen en gang. Kenneth snakker om å kjøre stasjonsvogn, hvis han får lov å ta førerkort til høsten. Han tenker på barn.

Bø for alltid

Og han tenker på ei spesiell ei.

- Du vet, jeg hadde lyst til å melde meg på et sånt tv-program for single folk fra Vesterålen. Men jeg kan ikke gjøre det nå? Jeg har jo gått hen og forelska meg så. Uansett om det er en sjanse i havet, så får det bli med det programmet.

- Så vi kan skrive at du har ei i sikte?men hun vet ikke om det?

- Jojo, det vet hun veldig godt. Vi har pratet i lag i timesvis her i sofaen. Det kan du bare skrive.

Uansett hvor og med hvem han er om fem og ti år, så er en ting sikkert:

- Jeg skal fremdeles være i Bø. Mange mener at man ikke må hjem til heimplassen, men for meg var det nok det som berget meg. Her vil jeg bestandig bo, slår Kenneth fast.

- Om så den fineste jenta i hele verden kommer, så får ho meg ikke bort i fra Bø!

Les flere saker på nordlys.no.