- Jeg trodde jeg skulle daue

(SIDE2): - I stedet for hotellet, så vil Greni at du skal møte han på denne adresse. Men ikke ring på ringeklokka!! Ring dette mobilnummeret når du er utenfor.

SMSen fra BigBangs promoselskap er klar - men jeg blir mer forvirret. Spesielt når jeg kommer frem til adressen på Rodeløkka i Oslo, og mobilen jeg skal ringe er slått av.

Hmm - skjuler det seg en versting bak det gutteaktige utseendet til Øystein Greni? Sukk.

Svaret ropes sekundet etter, i det han tramper seg frem gjennom slaps og snø til inngangsdøra til huset han eier sammen med faren.

- Unnskyld, unnskyld, jeg satt i trafikk og snakket med en kompis på telefon. Jeg beklager så veldig, det var ikke meningen å la deg vente.

Ting som varer
Big Bang, igjen med Olaf Olsen og Nikolai Hængsle Eilertsen i besetningen, slapp for noen uker siden albumet «Epic Scrap Metal», en langt mer organisk oppfølger enn den laidbacke, men gjennomproduserte «Edendale» fra 2009. Vokalen er mindre finpusset og oppaksformen har gjort sitt til at det høres mer direkte ut.

- Plata er egentlig godt forseggjorte demoer, sier Øystein, mens han finner seg til rette på en krakk i kjelleren. Rommet er ombygd til studio, og brukes fremdeles av Greni når han er hjemme i Norge.

Han viser også litt stolt frem mekke-rommet, like nedi gangen for studio. Veggene er dekket med ting og tenger en fikser trenger, og på operasjonsbenken kneler en gammel forsterker. Og det å ta fra hverandre, sette sammen og bygge har vært en nødvendighet for musikeren siden han var liten gutt og fikk sin første loddebolt av bestefaren.

- Jeg har alltid vært opptatt av å bygge, og har skrudd på en del gitarer og annet opp igjennom. Vi lagde blant annet våre egne skateramper. Det å spille i band var faktisk et substitutt for skatingen, for jeg følte meg aldri hjemme i rockemiljøet - der var det bare folk som ville drikke øl, mens de satt og snakket.

Og dermed er vi tilbake til albumet.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Igjen og igjen
For i tillegg til at låtene er et resultat av den svarte perioden han gjennomlevde etter skilsmissen fra Maria Orieta, er tittelen tatt fra gjenbruksstasjonen «Star Scrap Metal» og skiva er inspirert av boka «Shop Class as Soulcraft», av Matthew Crawford.. Den handler om det å skape og gjenbruke, tema og en livsstil Greni er opptatt av.

- Den boka representerer på mange måter mitt livssyn. Gjenbruk og vedlikehold av ting som er laget med kjærlighet og grundighet. På 40-, 50- og 60-tallet bygget man ting for at de skulle vare evig. Nå utdanner vi oss til såkalte kreative yrker, og det er ingen som kan fikse dassen dersom den blir ødelagt. Det skaper disharmoni, sier Greni, hvis studio i hagen i L.A. er bygd av materialer fra gamle bygninger som er revet.

Det er mer enn gjenbruket som lokker ved den amerikanske storbyen. Det er også det kreative lyset, det kreative miljøet og alt det man kan lære et sted der det finnes «folk fra alle land og der alt som noen sinne er skap i hele verden, finnes».

I L.A. har Greni funnet flere likesinnede, også av de som interesserer seg for surfing - en av tre årsaker til at han dro til den amerikanske solkysten var for å bli bedre til å surfe. (De to andre var å jobbe med musikken og få ekteskapet til å fungere).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Prøvelse
Surfingen tok han opp for alvor for fem-seks år siden. Det tok nemlig over 15 år før han forsøkte seg på brett igjen, etter å ha prøvd seg første gang som 16-åring.

- Mitt første forsøk på å surfe var traumatisk. Jeg var jo en Oslo-gutt som knapt kunne svømme. Men disse gutta utenfor Stavanger trodde vel at jeg kunne surfe siden jeg var så flink til å skate, og dro meg med ut, mimrer 36-åringen.

- Det var grusomt. Jeg ble trukket under, holdt nede... Jeg trodde jeg skulle daue! sier han og måper nærmest.

- Da jeg forsøkte igjen mange år senere, var det med instruktør - og han så på måten jeg oppførte meg i vannet på at det hadde skjedd noe en gang. «God, what happend to you?» Men det er ikke noe problem nå altså, det går helt fint, smiler han.

I mellom
USA har gitt Greni sjansen til å spille med folk som Lissie, Jack White og Billy Gibben - musikere han aldri ville sett snurten av dersom han hadde blitt boende i Norge. I tillegg bor han i «det kuleste strøket i den fineste byen i det beste stedet på jord», Echo Park.

Men hvor lenge han blir der nå som datteren Julia har flyttet tilbake til Norge med mamma Maria, vet han ikke.

- Jeg dras mye mellom å skulle være der og her. Skal jeg bli i L.A. og savne der, eller dra tilbake hit og forsøke å få det til å fungere her? Det må jeg finne ut av - men det er i L.A. jeg har lyst å bli gammel.

At Øystein i tillegg har funnet lykken på ny, gjør muligens valget nå enda vanskeligere.

- Jeg er forelska i ei jente her hjemme ja. Vi er ikke kjærester ennå, men vi får se hvordan det går, gliser han med hele fjeset, og for første gang i samtalen er alle andre tanker som blåst vekk fra ansiktet hans.

Og strengt talt har ikke Greni vært vanskelig i det hele tatt, denne timen i kjelleren. Nesten så man skulle tro han har blitt mer imøtekommende av å flytte fra landet?

- Jeg har blitt mer fortrolig med rollen min som artist. I L.A. er det et respektert yrke, i Norge er det mer at musikere møtes med «og hva er den ordentlige jobben din?». Populærkultur er et fremmedlegeme i Europa generelt. Dessuten er jeg er stolt av det jeg har fått til, og takknemlig. Jeg setter pris på at noen vil snakke med meg på grunn av det vi gjør med musikken.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!