- Jeg ser sikkert ti dødsfall om dagen

(SIDE2): - Det var det første jeg tenkte da jeg så henne. At jeg hadde lyst på barn. Sånn er det jo, når dama er fin. Det er primitive ting som dukker opp. «Nå kan jeg lage en skikkelig bra versjon av meg selv». Og han ble jo dritfin! Det er den fineste gutten i verden.

- Og det var jo på tide, jeg er en halvgammel mann, sier Thomas Helland (38) og gliser. Håret er lett bustete, han spiser omelett som frokost til lunsj og kaffekoppen blir stadig fylt på.

- Så du kjenner på 40-årskrisa?

- Nei, jeg har følt meg som en 40-åring lenge! Nei da, men ser jeg meg selv på TV, så tenker jeg, «faen, hvem er han gamle mannen der?» Jeg kan ikke se det er meg selv engang. Men det har vel sammenheng med at det er fælt å se seg selv på TV.

Griner, men ikke på TV

Sammen med kjæresten Ylva og sønnen Miller (2) bor kristiansanderen på Grünerløkka i Oslo. Som Thom Hell har han syv album på samvittigheten, samt en rekke samarbeidsprosjekter og produsentjobber for andre artister. Men det var det som skjedde i høst som gjør at han i disse dager er et kjent ansikt for det brede publikum. Da ble «Hver gang vi møtes» spilt inn, og i vinter har artisten med de bløte konsonantene og det stadig tilbakevendende smilet vært å se på TV-skjermen hver lørdag.

Fra å være den han selv mener oppfattes som for traust og kjedelig, er han nå blitt en både media og publikum snakker varmt om. For han skjønner ikke helt selv at noen skulle være interessert i han som person.

- At jeg er med på «Hver gang vi møtes» er litt rart. Jeg tenker at folk flest og pressen ikke er så interessert i meg som person. Jeg tenkte på det da det var min dag på gården – at jeg aldri har gjort noen sprell eller gjort noe galt. Hvem skulle være interessert i Thomas?

Men TV-programmet har vært en stor seersuksess – og har fått frem nok tårer hos deltakerne til å fylle et badekar. Men ikke hos Thomas. Han påpeker at han ikke har grått på skjermen.

- Jeg kan grine av Sylvester Stallone-filmer. Og den Walt Disney-filmen, den med de hundene som går seg vill. Den utrolige reisen. Den er jævlig trist altså, det å se den en søndag formiddag er helt håpløst!

Ingen student

Thomas Helland vokste opp på Hånes i Kristiansand sammen med mor, far og en storesøster. Han spilte fotball på fritiden og drømte om å bli proff i Bundesliga. På skolen var han god i norsk og engelsk (familien hadde Sky Channel, der unge Thomas så engelskspråklige filmer), men ikke så flink i matte.

- Jeg fikk 2 i matte, jeg er dritdårlig i matte! Jeg holder på å telle med Miller nå. Vi må begynne tidlig, han må sikkert ha noe spesiallærer uansett med mine gener, haha. Han kan ikke snakke så mye ennå, men han kan telle – åtte, ni og ti. Og tre. Jeg er kjempestolt selvfølgelig!

Statusene som småbarnsforelder og artist og produsent, går godt i hop, mener han.

- Jeg jobber i bolker. Fem minutter på og fem minutter av, jeg eier ikke tålmodighet. Det funker veldig bra med Miller, for han krever sitt av oppmerksomhet. Jeg har spilt Postman Pat og Brannmann Sam for han også tidligere, men jeg har jo behov for å spille eget og nytt materiale. Og nå liker han det også, da står han og digger, forteller Helland og viser frem lett svaiende luftgitargrep.

- Har du lyst at han skal bli musiker da?

- Jeg har lyst han skal bli hva som helst jeg, hva han vil. Men jeg håper han blir glad i musikk.

Hellands egen karriere, etter videregående og militærtjeneste, startet i Aalborg i Danmark. Unge Thomas skulle bli akuttsykepleier.

- Jeg ville jo ikke bli sykepleier. Men jeg ville studere, og sykepleie var noe jeg følte jeg hadde basisen inne til å bli. Etter mange år i Røde Kors og sanitetsutdanning i militæret, så tenkte jeg at jaja, jeg kan jo plastre sammen folk og ta blodprøver.

Men studenten bodde vegg i vegg med et casino, en pub og en strippeklubb, og det ble lite pensum dagtid og desto mer låtskriving om natten. Og etter å ha strøket på første eksamen, stakk han med halen mellom beina hjem til Norge – denne gang retning øst og Oslo.

- Det var én eksamen du strøk på, det er ikke så uvanlig det. Stakk du som et resultat av redsel for å mislykkes?

- Prøver og eksamener har aldri funka helt for meg. Jeg blir uggen i magen og ufokusert. Det er sikkert en form for angst, at man ikke fikser det presset, sier han.

At han ble artist, er av samme grunn derfor ganske merkelig.

- Jeg hater å fremføre ting i offentlighet, jeg skulle aldri stått på en scene. Det er helt feil jobb for meg.

Men du kaster ikke opp lenger?

- Nei, men det er guffent. Plutselig får jeg bare skjelven, den bare kommer, også når det går bra på scenen. Det er veldig rart. Men det er ikke så ofte det skjer lenger, og jo mer jeg spiller, jo mindre nervøs blir jeg.

Tenåringsproblematikk

Hans neste album kommer etter planen til høsten og har fått navnet «Until this blowes over». Som tidligere plater, har også den tekstmateriale som går langt tilbake i tid, gjerne fra da Thomas var tenåring:

- Når jeg skriver låter, og ikke har en konkret tekst, så går jeg gjerne gjennom bunka med tekster jeg har fra helt tilbake da jeg begynte å skrive som 17-åring. Så tar jeg noen linjer derfra, eller kanskje en hel tekst. Da hender det jeg får et forklaringsproblem - dersom den handler om hjertesorg eller det jeg beskriver i låta virker som det nylig har skjedd, men som min kjæreste ikke har hørt om, ler han lett.

- Så det er personlig, men for 15-20 år siden.

- Ler du av Thomas 17 år?

- Jo, men jeg forserer teksten litt også da. Og selv om det alltid ligger noe selvopplevd der, så er det mye fiksjon. Livet mitt er ikke spennende nok.

Du får det det også til å høres ut som om du ikke har forandret deg så mye siden slutten av tenårene?

- Nei, jeg tenker det samme som jeg gjorde som 18-åring. Kanskje jeg bare ikke er så smart, ler han høyt.

- Men alle husker sin første kjærlighet og det som var rundt usikkerhet og slik. Det er en utømmelig kilde, som alle kan relatere til.

Hva ville du sagt til Thomas 17 år, som du vet nå og som hadde vært greit å være klar over da?

- Jeg ville sagt at det ordner seg. Og «ikke klem på den kvisa». For ja, jeg hadde en periode som jeg var ganske hardt angrepet. Det var et helvete ... og så gikk jeg med det grønsj-håret for å prøve å dekke over, sier han og prøver å trekke den korte luggen ned over ansiktet, før han mimrer videre.

- Og så hadde man ikke noe skjeggvekst … Gutter ser jo deformerte ut gjerne til de er oppe i 20-årene. De er ikke satt ennå, hvis du skjønner. Det er ikke som med damer, som kan gå «pang» når de er 16 år og er ferdig. De fleste gutter er litt seine, hehe.

Hardt arbeid og misunnelse

Han vil fremdeles studere, dog. Musikkpedagog. Noe han kan gjøre når han er gammel sier han lattermildt, men er alvorlig når han sier han der har noe han kan tilføre. Like alvorlig når han forteller at han har jobbet for dette, hardt.

- Jeg har hatt utallige jobber. I mange år var jeg i Norsk Personal, som det het. En uke vasket jeg kontorer på Helsfyr, et halvt år var jeg på Ricoh kopimaskin oppi Nydalen. Skikkelig The Office-opplegg. Men det var penger. Jeg var på Linjegods et halvt år, helt topp! Alt det er ting jeg tenker jeg ikke ville være foruten, det er en god erfaring å ha. Og ting skal ikke komme lett. Jeg har jobbet kjempelenge for å gi ut musikken min. Jeg begynte å skrive musikk på begynnelsen av 90-tallet, så det tok ti år før jeg ga ut noe, sier han før han igjen trekker på munnvikene og glatt innrømmer:

- Jeg var han som var skikkelig misunnelig på Sondre Lerche, for han slapp sin første skive da han var 16 år. Da tenkte jeg at «faen, det der skulle vært meg!». Han var jo flink, men jeg hadde litt vanskelig for å glede meg over det der og da.

Når begynte musikken å gå rundt økonomisk?

- Det har vel fungert i snart ti år, sier han og tenker litt.

- Jeg prøver å huske sist gang jeg måtte ringe hjem og låne penger av min far. Som det alltid endte med at jeg fikk. Det var i 2007 eller 2008 – så åtte år siden.

- Du tenkte aldri på å gi opp, gjøre noe annet?

- Nei, men det er da man finner ut hvor mye man brenner for noe. For det er ingen som jobber så mye og så lenge og til så ugunstige tider, bortsett fra sykepleiere kanskje, som musikere gjør. Det er sjelden en dag er ferdig på sjebelig tid. Ofte er det mye etterarbeid eller man har en god flyt, og da tenker man at man bare gjør det ferdig. Da blir klokka fort elleve-tolv på kvelden.

Han forteller om gleden ved å være i studio og gleden ved å jobbe med andres musikk. Men når det gjelder å høre på, så går det mest i gamle ting.

- Jeg prøver av og til å høre på noe nytt, men jeg synes ikke det er noe særlig bra. Jeg synes det jeg gjør selv er dritfett, og har ingen tiltro til anmeldere som mener noe annet. For jeg har bare blitt bedre. Jeg bryr meg ikke om hva andre synes, sier han, og gjentar det flere ganger i løpet av intervjuet.

- Coverlåtene jeg gjør i «Hver gang vi møtes», også de er dritbra. Terningkast seks! I mitt hode er det dødsfett, arrangementene jeg har laget og alt. Jeg kan stå inne for alt, det føles veldig godt.

- Hvor kommer den selvtilliten fra – har du den på andre områder?

- Nei. Det er egentlig bare musikk jeg føler jeg kan. Og den følelsen har nok kommet gradvis, jeg merker at jeg blir flinkere i faget jo mer jeg jobber med det. De siste årene har jeg gjort en del produsentting, og sittet på andre siden musikalsk sett. Det er veldig lærerikt å få musikk fra andre og på en måte finne det rette lydbildet og kanskje tilføre noe, uten å ta fra artisten sitt særpreg. Jeg synes det gøyeste med musikk er selve innspillingsprosessen, uansett om det er med meg selv eller med andre.

Uplanlagt fremtid

Thom Hell var også et kjært TV-tryne i 2011. Da var han med i – og vant – «Det store korslaget».

- Har du en baktanke med å si ja til slike program, er det bare kynisme og for egen vinning?

- Slike TV-konsepter er jo en ny plattform, og blant annet et resultat av at MTV ikke viser musikkvideoer lenger og at ingen kjøper plater lenger. En viktig grunn for deltakelse både for meg og OnklP, var pengene. Da visste jeg at jeg hadde råd til å spille inn en ny skive: Jeg tenker slik at «hva er det neste som gjør at jeg kan betale husleia og gå i studio». Så dukker ting opp som er både utfordrende musikalsk og som man får betalt for. Lenger enn det har jeg ikke tenkt. Men ofte skjer mer som en følge. Jeg begynte å skrive på den nye plata etter innspillingen av «Hver gang vi møtes», samtidig som jeg begynte å jobbe med plata til Jonas Fjeld.

- Jeg hadde ikke tenkt det skulle komme en skive i år, men jeg tror den skal være klar til høsten. Hadde jeg vært utspekulert, så skulle jeg gitt ut nå i mars.

Fremtidsplanlegger er han nemlig ikke, påstår han.

- Jeg er velsignet med at jeg ikke kan tenke lenger enn noen måneder fremover. Det verste som fins er å ligge og tenke på hva jeg skal gjøre neste år, hvordan skal dette gå. Jeg har gjort det før, men man må bare ta det som det kommer – det er jo ingen som vet hva som skjer neste år. Så lenge man holder på med noe vettugt, så tenker man ikke de tankene. Alt fra å trille en barnevogn og skifte bleier, eller jobbe i studio fungerer.

- Har du en pensjonsplan, da?

- Nei! Jeg vet ikke hva det er engang. Hva er det for et spørsmål, flirer han høyt.

- Jeg føler at jeg fremdeles leker at jeg er voksen. Men jobber man lenge og hardt med det man liker og lager noe man selv synes er bra, da skal det ikke gå feil. Tenker jeg. Men det kan det jo selvfølgelig gjøre …

Men forsikringer fikk han for et par år siden, da sønnen ble født.

- Og jeg skrev et testamente en gang, på den tiden jeg var så redd for å fly. Jeg tror min mor har det liggende fremdeles. Blant annet skulle kompisen min Erik ha ansvaret for å forvalte all musikken jeg hadde spilt inn, men som ikke var gitt ut.

- Når var du redd for å fly?

- Spørsmålet burde heller være når jeg ikke var redd for å fly! Det sluttet vel rundt 2006., da ga jeg bare slipp. Jeg begynte å spille med Marits (Larsen, red.anm.) band og gjorde det i halvannet år. Vi var i India og USA og steder jeg aldri hadde vært. Skulle jeg sitte hjemme og være trygg eller reise steder jeg aldri hadde kommet til, hvis ikke jeg ble med? Det var et greit valg å ta. Når man er redd for å dø så mange ganger, så orker man bare ikke lenger, forteller han og smiler litt mer med øynene.

- Jeg kan nesten savne den følelsen av når man lander og det gikk bra. Jeg kjenner på det innimellom fremdeles, når det har vært en vindfull landing. «Fett at vi ikke daua nå», liksom.

- Hva er du redd for nå da?

- Omgangssjuka. Det hadde vi nå i helga. Og jeg er litt redd for trikken. Jeg er en av de som ser ulykker før de skjer. De skjer ikke, men jeg ser de. Jeg ser sikkert ti dødsfall om dagen, alle mulige måter folk kan stryke med på, ler han av seg selv.

- Det har nok med at jeg har blitt far å gjøre. Når Miller står oppreist på barnestolen, så ser jeg for meg hvordan han kan falle og slå bakhodet. Det er slike farer hele tiden. Det er litt stress, men jeg passer jo veldig godt på da. Men jeg passer ikke for godt på, han skal slippe å gå med hjelm inne, flirer han.

- Eller kanskje det bare er å få en unge til.

- Få en til, for å slippe være redd?

- Nja … Jeg var veldig fornøyd med å få en, så jeg er egentlig redd for å få en til nå som det har gått så bra. Men det er kanskje egoistisk å bare ha en. Alle som har vokst opp med søsken, ønsker vel at sine egne barn skal få det samme.

Han forteller at den lille familien foreløpig ikke har planer om å flytte på seg, men i tilfelle er kjærestens Sør-Sverige mer sannsynlig enn hans eget Sørlandet.

- Nå har vi fått barnehageplass rett nedi gata her, og den er kåret til den beste barnehagen i byen, så vi kan ikke flytte nå! Så nå må vi jo prøve å få en kid til, for Miller kan jo ikke være enebarn, gjentar han og smiler lettere ironisk.

- Ja, sånn går nå dagene.

Likte du dette intervjuet? Lik oss gjerne på Facebook.

LES også DSI med disse personlighetene: