Richard Kuklinski
- Jeg nyter å drepe
Han drepte nærmere 200 mennesker. Dette er historien om en av tidenes verste seriemordere.
- Det å ta livet av en annen mann koster meg ingenting, sa Richard Kuklinski. Med nærmere 200 liv på samvittigheten er amerikaneren en av tidenes verste seriemordere. Nå blir den brutale historien hans til film.
29. april 1982: Paul Hoffman er en farmasøyt på jakt etter lettjente, svarte penger. Han har en avtale med Richard Kuklinski, en mann han tror kan skaffe ham et legemiddel han kan gjøre store penger på å selge videre. Da han dukker opp med rundt 200.000 i bagasjen og lurer på hvor det blir av varene, sier Kuklinski at det ikke er noen varer å kjøpe. Pengene skal derimot Kuklinski ha, derfor skyter han Hoffman i hodet.
- Men jeg treffer ikke ordentlig, så han dør ikke. Det spruter blod ut av halsen og hodet hans, og han ser ut som om han har det ordentlig vondt. Så jeg slår ham i hjel med en jekk jeg finner i bilen. Deretter tar jeg kroppen og plasserer den i en oljetønne, som jeg setter utenfor «Harrys Corner» - et spisested jeg frekventerer ofte. Så går jeg inn og spiser. Jeg kommer tilbake hver dag for å spise de påfølgende ukene, og tønna med fyren oppi står der fortsatt. Men en dag er den bare borte. Jeg aner ikke hvor den forsvant, sier Kuklinski, uten å fortrekke en mine.
Tøff barndom
Richard Kuklinski var ikke helt som andre barn. Han ble født i 1935 inn i en særdeles voldelig familie. Faren hans var en fyllik av uante dimensjoner, og grisebanket både kone og barn når det måtte passe ham. På ett tidspunkt ble julingen så brutal at Richards eldre bror Florian mistet livet, men foreldrene lurte politiet til å tro at guttungen hadde dødd som følge av et fall ned kjellertrappa.
- Faren min banket meg uten grunn. Moren min var som kreft, hun ødela alle rundt seg. Hvis jeg brukte for lang tid på et eller annet, nølte hun ikke med å denge meg skikkelig. Flere ganger slo hun meg med kosteskaftet til det knakk, fortalte Richard Kuklinski i en amerikansk TV-dokumentar om ham i 1991. Den da aldrende mannen som lot seg intervjue bak murene innrømmet at han hadde begått nærmere 200 drap - mange som leiemorder for mafiaen, andre for fornøyelsens skyld. Det var ingen vitner til noen av drapene, derfor unngikk Kuklinski dødsstraff. Han hadde nemlig drept alle vitnene også.
- En gang jeg ble skikkelig overrasket, var da jeg fulgte etter en fyr jeg skulle knerte. Da han stoppet på rødt lys, kjørte jeg opp på siden av ham og fyrte av med en avsagd hagle. Hele hodet hans forsvant! Det var ikke overraskende at han skulle dø av angrepet, men jeg ble forbauset over at hodet hans ble blåst bort. Han fikk aldri grønt lys, fortalte Kuklinski med et smil da han hadde sittet i fengsel i ti år med en livstidsdom på seg.
Et rovdyr
Robert Carroll er statsadvokat og etterforsker i New York. Han har fulgt Kuklinski på nært hold.
- Kuklinski er ingen seriemorder slik vi kjenner dem. Han er ingen dopa gærning som løper rundt og plaffer folk ned med et maskingevær. Han er ikke drevet av perverse, seksuelle tanker som gjør at han må drepe. Han drikker ikke, han gambler ikke. I stedet er han bare et rovdyr. Han er opptatt av å tjene penger på å drepe. Og han liker å drepe, forteller advokaten i dokumentaren.
Kuklinskis foreldre var tilhengere av hard, voldelig disiplin og streng religiøs oppdragelse. Da faren stakk, ble den spinkle tenåringen Richard mannen i huset. Han var et lett bytte for de eldre gjengmedlemmene i nabolaget, som banket ham opp når de hadde anledning. Men en dag bestemte Richard seg for å ta igjen. Etter årelang mishandling fra både foreldre og ikke minst gutta i gata, hadde han fått nok.
- Jeg fant ut at om du skader noen, slutter de å plage deg. Good guys finish last, det er helt sikkert. Seks karer sto utenfor og ventet på å banke meg opp, slik de alltid gjorde. Jeg gikk opp og hentet en jernstang og startet krigen mot dem. Slik fant jeg ut at det var bedre å gi bank enn å få bank. Jeg slo en av guttene med en kølle litt for mange ganger. Han døde. Etterpå banket jeg de andre gutta. Jeg ble faktisk opprørt av å drepe ham. Det var ikke med vilje den gangen. Men etter at jeg fikk det litt på avstand, fikk jeg et veldig kick av det, sier Richard, som var 14 år gammel da han begikk drapet.
Han drømte stadig om å ta livet av flere, og i begynnelsen av tyveårene fikk han sjansen på ny. Han havnet i barkrangel med en annen mann. Kuklinski var en fyr som ikke tålte å bli tråkket på, så da han så kranglefanten sovende i bilen noen timer etter, kastet han en molotovcocktail gjennom bilruten hans.
- Jeg hørte at han skrek og jamret seg mens han brant til døde. Jeg kunne lukte ham helt rundt gatehjørnet der jeg sto og så ham bli til aske. Jeg sto der og smilte.
Siden eskalerte det. Kuklinski hadde fått smaken på å drepe.
Romantisk psykopat
Samtidig møtte han den vakre Barbara Pedrin som 25-åring.
- Han var en romantisk, omtenksom gentleman som ga meg blomster hver dag, forteller Barbara som forklaring på hvordan hun ble sammen med udyret. Det gikk likevel ikke lange tiden før hun fikk øye på en annen personlighet i sjarmøren:
- En dag stakk han meg i brystet med en liten kniv og truet meg til å gifte meg med ham. Han sa at han ville drepe moren og søsteren min hvis jeg ikke sa ja.
Barbara sa ja, og etter hvert fikk Richard og Barbara tre barn. Men uten utdannelse fikk Richard bare dårlig betalte jobber. Han måtte gjøre noe drastisk. Han begynte å selge porno, og det var slik han snublet over den berømte og beryktede Gambino-familien, en av historiens mest fremtredende amerikanske mafiafamilier. De hadde et rykte på seg for å være særdeles brutale, hvilket passet Richard bra. Det tok ikke lang tid fra han var en liten kjeltring til han var en ferdigutviklet, kaldblodig drapsmaskin for mafiaen. Han fikk jobben av gangsteren Roy DeMeo, selv en iskald morder høyt oppe i Gambino-familien. DeMeo og Kuklinski satt i samme bil, da førstnevnte befalte Kuklinski å drepe et tilfeldig offer på gata; en fyr som luftet bikkja. Richard nølte ikke ett sekund, men gikk kaldt og rolig ut av bilen, bort til mannen og blåste bakhodet av ham med pistolen sin. Gambino-familien hadde fått en nyansatt morder.
The Iceman
En varebygning i Brooklyn, New York, ble etter hvert den reneste mordfabrikken. Hit ble ofre tatt med og torturert, drept og kappet opp. Kuklinski fikk kallenavnet «The Iceman» på grunn av hans forkjærlighet for å fryse ned likene i en industrifryser han hadde til rådighet. Dermed ble det vanskelig for obdusentene å fastslå tidspunkt for dødsfallet. En iskald fyr, på mange måter.
Kuklinski pleide ofte å bruke motorsag til å kappe opp ofrene i små deler, gjerne mens de fortsatt var i live, og legge dem i plastposer. Deretter spredte han posene rundt omkring i områder langt unna drapsstedet. En annen favoritt var å rappe en bil, putte den døde i bagasjerommet og ta med bilen til et bilopphuggeri for å få den knust. Eller som han selv sier; «det er nok mange av ofrene mine som er en Chevrolet i dag».
Ofte gravla han ofrene i digre oljetønner. Og på beste mafiavis kunne de bli fôret til grisene, kastet og oppløst i syrebad eller dumpet i havet. Andre ganger ville han at drapsofrene skulle bli funnet.
- Det hendte at jeg bare etterlot dem på en parkbenk, sittende stein daude med avisen ved siden av seg.
Han kjedet seg ofte gjennom de konvensjonelle måtene å ta livet av folk på, så i stedet bakbandt han et av ofrene sine og tok ham med til en hule i villmarken. Der ble offeret spist levende av rotter. Det hjalp selvsagt at offeret minnet Kuklinski om hans egen far, en rappkjeftet voldsmann. Kuklinski hevdet at han filmet det hele som et bevis overfor mannen som offeret skyldte penger.
Cyanid - allsidig og genialt
Hans spesialitet var giftdrap med cyanid.
- Cyanid er genialt. Er man i en bar, kan man for eksempel putte det i en drink, spille full og «uheldigvis» søle drinken over offeret. Alle rundt tror det er en ulykke, og i mellomtiden trekker væsken gjennom klærne, så gjennom porene i huden og deretter inn i blodomløpet. Så dør du. Og det er vanskelig å spore cyaniden. Jeg har brukt det flere ganger, og aldri er drap blitt oppført som dødsårsak, forteller Richard.
Ofte var han mindre diskré da han brukte cyaniden, han gikk gjerne rundt med en nesespray som han sprayet rett i ansiktet på ofrene. Sånn bare for gøy gjorde han det også på tilfeldig forbipasserende på gata, som intetanende fikk en liten dusj på hodet, og døde kort tid etterpå.
Etter hvert som drapene ble flere, begynte pengene å strømme inn til Kuklinski, og han hadde råd til å kjøpe et flott hus til seg selv, kona og de tre barna. Han tjente gjerne 300 000 kroner, noen ganger mer, for hvert leiemord han utførte. Familien, naboer og venner trodde alle at Kuklinski var en vellykket forretningsmann, og det stemte jo for så vidt. De visste bare ikke hva slags forretninger mannen drev med. For å sitere tittelen på en Megadeth-skive: «Killing is my business... and business is good».
- Det å drepe en mann koster meg ingenting. Det bryr meg ikke i det hele tatt. En mafioso ville gjerne ha offerets tunge kuttet av og stappet opp i ræva. Det gjorde jeg, ikke noe problem. Men jeg hadde aldri klart å drepe et barn, og sannsynligvis ikke en dame heller.
Han har dårlig samvittighet for kun ett drap:
- Det var en fyr jeg skulle drepe som ba til Gud for livet sitt. Jeg sa at han skulle få en halv time til å be til Gud og se om det hjalp, om Gud faktisk kom og reddet ham. Men Gud kom ikke. Så jeg drepte ham. Akkurat det skulle jeg gjort annerledes. Jeg skulle tatt ham med en gang.
- Tross en del vold i løpet av ekteskapet er jeg ikke i tvil om at han elsket meg, og han rørte aldri barna. Utad fremstod vi som «The All-American Family», sier kona.
- Det eneste han mislikte var å reise bort. Han likte helst å være hjemme sammen med oss.
Når Richard var ute «på jobb», det vil si slaktet en eller annen fyr på bestialsk vis, kjappet han seg altså tilbake til sin elskede familie.
- Jeg elsket familielivet, og følte meg trygg hjemme. Jeg følte endelig at jeg hadde oppnådd noe. Jeg skulle aldri gi barna mine den samme, voldelige oppveksten som jeg selv led under, som gjorde meg til den jeg er. Jeg ville unngå å la noe av den verden jeg var en del av utenfor berøre huset, og dro aldri med folk hjem. Jeg ville vise dem den gode delen av livet. Selv levde jeg et dobbeltliv, en slags Dr. Jekyll og Mr. Hyde-tilværelse. Jeg ønsket bare familielivet, men måtte ha begge for å livnære oss. Å drepe folk var det jeg kunne best. Dessuten likte jeg det.
Djevelen selv
Politispaneren Dominick Polifrone gikk undercover som mafioso-drapsmann, og gjennom en rekke samtaler vant han Kuklinskis tillit. Sammen planla de drap på ulike mafiamedlemmer, og gjennom lydopptak fikk politiet høre hvordan Kuklinski planla å utføre drapene. Det spaneren ikke skjønte, var at Kuklinski hadde planlagt å drepe ham også, derfor spilte det ingen rolle hvor detaljert han var i beskrivelsene.
- Han er djevelen selv. Det var det inntrykket jeg fikk da jeg var sammen med ham, mener Polifrone.
I 1986 ble Kuklinski endelig arrestert, og det måtte fem politimenn til for å legge kjempen i bakken og holde ham nede. Han ble dømt til to ganger livsvarig fengsel. Siden det ikke var noen øyenvitner til noen av de nær 200 drapene, kunne han ikke idømmes dødsstraff.
- Det eneste - det absolutt eneste - jeg er lei meg for, er at jeg har skuffet og såret min familie. Jeg vil verken be om unnskyldning eller henstille om tilgivelse. Jeg vet bare at jeg har begått store feil med fatale konsekvenser. Jo, jeg vil at min familie skal tilgi meg. Men jeg har ødelagt de eneste menneskene som betyr noe for meg, sier en gråtkvalt Kuklinski i TV-dokumentaren. Han døde i fengsel i 2006, 70 år gammel. Visstnok var dette av naturlige årsaker, men dødsfallet inntraff bare få dager før han skulle vitne mot mafiabossen Sammy Gravano i retten. Gravano gikk fri, siden Kuklinski var det eneste vitnet som ville si noe. Kanskje Kuklinski fikk smake sin egen medisin - cyanid?
Denne saken ble første gang publisert 15/12 2010.