- Jeg lærte mer av serien enn fire år på tinget

(Bergensavisen:) Valentingsdagen står ikke bare i romantikkens røde tegn i år. I hvert fall ikke for de som venter på kongressmannen Francis «Frank» J. Underwood, den neglebitende journalisten Zoe Barns og resten av de involverte i Netflix-serien «House of Cards». 14. februar er det nemlig duket for sesong to av den politiske thrilleren som er basert på en BBC-serie med samme navn.

Et godt innblikk

NRK P3 har allerede anmeldt de fire første episodene til terningkast fem, to trailere er sluppet og mange rigger seg nå til såkalt «binge viewing», eller på godt norsk; å se alt i et jafs når Netflix legger ut de 13 episodene i sesong 2 på fredag.

Så hva synes bergenspolitikerne om serien?

Først ut: Henning Warloe (H) .

– Jeg så alle episodene i sesong 1 i løpet av en helg, fordi serien var så spennende. «House of Cards» er den beste TV-serien jeg noen gang har sett, og jeg vil påstå at jeg lærte mer om politikk på den ene helgen enn jeg gjorde på fire år på Stortinget, sier han til BA.

– Hvor realistisk er det politiske spillet i «House of Cards»? Er noe av det overførbart til norsk politikk?

– Dette er naturligvis ekstremvarianten av politikk og politisk spill. Men hvis vi ser bort fra mord og andre ekstremiteter, karakterer, spill og intriger sine paralleller i politikk alle steder, selv i norske kommuner. Politikk handler ofte om allianser for å oppnå resultater, og det ser man tydelig i serier som «House of Cards» og «Boss».

Harald Victor Hove, byråd for barnehage og skole i Bergen, mener at det fascinerende med «House of Cards» er at serien forsøker å gi seeren et innblikk i den delen av politikken som man ikke kjenner så godt.

– At forfatteren av den britiske varianten av serien, Michael Dobbs, selv har bakgrunn fra britisk politikks innerste sirkler, han jobbet blant annet for Margaret Thatcher og John Major, forsterker vår oppfatning om at serien gir oss et realistisk inntrykk av livet bak det politiske sceneteppet, forteller Hove.

– Serien bygger jo egentlig på britisk politikk, ikke amerikansk, og her er forskjellene ganske store ville jeg tro. Likhetspunkter finnes det nok mellom britisk og amerikansk storpolitikk, men avstanden derfra til norske forhold vil jeg si er relativt mye større. Serien tilfredsstiller både dem som ikke kjenner politikkens indre og oss som gjør det, men jeg må nok skuffe dem som tror at norsk politikk er som «House of Cards». Men synes jeg heller ikke at britisk eller amerikansk politikks maktspill er noe vi bør bruke som modell for vårt eget politiske system i Norge, legger han til.

Manglende brutalitet i bystyret

Bystyrerepresentant i Bergen for Miljøpartiet De Grønne, Sondre L. Båtstrand, har ikke rukket å se hele sesong 1 ennå.

– Episodene jeg har sett gir et godt innblikk i brutaliteten i politikken, kynismen og det at karriere fremstår som viktigere enn politikken som sådan. Målet om et best mulig samfunn kommer bak målet om en best mulig politisk karriere, forteller

MDG-politikeren mener at det er overførbare elementer fra «House of Cards» til norsk politikk - til en viss grad.

– Serien er vel noe karikert, men det er absolutt elementer her som gjelder norsk politikk – jo høyere nivå, jo mer likhet, vil jeg anta. Jeg kjenner best bystyrelivet, og det er heldigvis ikke like brutalt sett fra mitt ståsted, legger han til.

Sunniva Pettersen Eidsvoll er gift med SVs Heikki Holmås. Hun venter på at hennes mann skal få sett sesong 1 av «House of Cards».

– Jeg er så gammel at jeg husker den britiske versjonen, og har ennå ikke sett den amerikanske. Min kone venter tålmodig på at jeg skal få sett sesong én før vi sammen skal gå løs på sesong to, forteller stortingsrepresentanten for Oslo SV. Holmås mener at det viktigste med «House of Cards» er ikke at den skal være realistisk.

– Det viktigste er at vi tror på karakterene. At maktspillet i USA fremstilles vesentlig mer brutalt enn i Norge er troverdig.

Aps gruppeleder i bystyret og tidligere styreleder i Bergen Kino og BIFF, Harald Schjelderup, gleder seg stort til fredag.

– Sesong 1 var briljant, ikke minst fordi handlingen er tettpakket uten dødpunkter, og med Kevin Spacey i sin livs rolle. Fascinasjonen handler nok mer om det som også er dens svakhet; at politikken fremstilles utelukkende som et spill om posisjoner, og ikke om idealisme eller engasjement, forteller Ap-politikeren.

– Er noe av det vi ser i «House of Cards» overførbart til norsk politikk?

– Det er intriger og maktspill i norsk politikk også, ikke minst internt i partiene. Men min opplevelse er at politikere fra alle partier først og fremst brenner for enten konkrete saker eller har en idealisme i bunn for engasjementet. Nettopp fordi maktspillet i «House of Cards» er så kynisk, lar vi oss fascinere. Hjemme hos oss gleder vi oss stort til sesong 2.

– Vellaget og dystert

Asbjørn Slettemark som sammen med Aslak Nore blogger om film og TV-serier på Op-5.no forteller hvorfor han falt pladask for «House of Cards»-universet.

– Første sesong var et vellaget, dystert thrillerdrama fra det politiske liv. Jeg liker godt serier som handler om indre liv i organisasjoner eller institusjoner, og «House of Cards» var en flott, mørk beskrivelse av folks higen etter makt. Hvor realistisk det er at folk holder på slik i Washington kan andre svare på, men når man ser på folk som Rob Ford og bråket rundt Chris Christie, er det åpenbart at folk er villige til å gjøre mye rart for makt i politikken, forteller Slettemark til BA.

– Den engelske serien, som igjen er basert på litteratur av Michael Dobbs, er en tilsynelatende lik, men også en tidvis forskjellig serie. Den er mye mer engelsk, tenk en ond versjon av «Javel, herr statsråd», og benytter seg av engelsk satire og sarkasme fra øverste hylle. På noen områder er den bedre, men den er også veldig datert og litt enkelt laget. Slik sett er USA-versjonen bedre på mange områder, med David Finchers stødige thrillerhånd som hviler på kameraet.

NRKs mangeårige filmkritiker, Birger Vestmo, er på filmfestivalen i Berlin når BA får tak i han. Han sammenligner sesong 1 av «House of Cards» med «The West Wing», eller «Presidenten» som den het på norsk TV.

– Jeg tror sesong 1 av «House of Cards» traff så godt fordi serien ga oss et spennende innblikk i det politiske liv bak kulissene i Washington. Akkurat som i «The West Wing» skildres politiske intriger og konflikter på en troverdig måte. Man får følelsen av at dette faktisk kunne ha skjedd i virkeligheten. Samtidig er serien svært smakfullt laget, med sterke regissører som David Fincher og James Foley. Det oser kvalitet i alle ledd, spesielt med Kevin Spacey og Robin Wright i hovedrollene. Dette er gåtefulle figurer som man umiddelbart fatter interesse for, og som serien tør gjøre usympatiske i sine gjerninger, forteller Vestmo.

Tåler en runde til

I forrige uke ble det også kjent at «House of Cards»-manusforfatter Beau Willimon og Netflix-sjef Ted Sarandos har blitt enige om en sesong tre av den prisvinnende serien på Netflix. Vestmo mener de fleste serier bør avsluttes etter sesong 4 eller 5.

– Jeg tror vi helt klart tåler en sesong tre av «House of Cards». Serieskaperne har god kontroll på dette. Men enhver serie har en viss levetid som man bør forholde seg til. Jeg synes de fleste serier bør runde av etter sesong 4 eller 5, som «The Wire» og «Breaking Bad». Etter dette, kan det hende at seriene mister sin appell, og det vil jeg nødig skal skje med «House of Cards». Da er det bedre å gi seg mens man er på topp.

PS: – Jeg har ikke Netflix og har ikke fått sett denne sagnomsuste serien, skriver ordfører Trude Drevland i en e-post til BA. 

LES FLERE SAKER FRA BA HER