- Jeg la meg selv inn på psykiatrisk

AKERSGATA (SIDE2): I slutten av 2004 skjer det. Berit Riise møter veggen. Hun og ektemannen Thormod har en liten diskusjon om egentlig ingenting, bare en hverdagsting. Men så rakner det plutselig og det blir svart. Berit skriver seg selv inn på psykiatrisk avdeling under hemmelig kode.

Så husker jeg ikke mer, før åtte dager etterpå: Jeg var ikke dopet ned, men borte vekk likevel. Ett eller annet sted inne i hodet mitt fant jeg en knapp der jeg slo av alt. Etter en drøy uke begynte jeg langsomt å komme litt til meg selv igjen.

Hun innrømmer at hun følte seg død. Men det måtte med i boken. Nå er det ingen vei tilbake, alt skal med.

- Det var tøft, å røpe enda en ting. Men jeg tok en bestemmelse at hvis jeg skulle fortelle om mitt liv, så var det en så stor nedtur og en så tøff opplevelse. Den måtte med. Det har preget meg så innmari. Og at det var et resultat ut av den sterke offentlige negativiteten som jeg ble utsatt for og har vært utsatt for over lang tid - tabloidmessig. Og at alle de som sitter der og mener noe. Nå må de iallfall lese boka før de kan uttale seg, sier Berit Riise (51) til Side2.

Voldsoffer
I «Bare en mamma» forteller sunnmøringen og fotballmammaen for første gang om livet som voldsoffer og hatobjekt, men også om det som har gjort henne så sterk. De viktige øyeblikkene med alle de fire barna - både på og utenfor fotballbanen. Og hun er hundre prosent seg selv igjen etter knekken.

- Ja, ellers hadde jeg ikke klart å skrive boka. Men det var en kjempetøff opplevelse å skrive om det. Både om mishandlingen i alle de årene, og for å kunne få fram den nerven som er i en slik historie så må en plukke det fra hverandre, forteller hun.

De samtalene ble tatt i forlaget Cappelen Damms lokaler i Akersgata i hovedstaden der Side2 møter henne onsdag ettermiddag. Forlaget kom til henne etter «Viggo på lørdag» da Berit slapp bomben om sitt første ekteskap. Mishandling og misbruk.

Det ble tøffe økter for mamma Riise – hun måtte virkelig åpne seg for at boken kunne bli slik hun ønsket. Og hun merket det fysisk etter at hun rippet opp i det som var hverdagen hennes i 11 år. Ekstrem vold, pining og plaging fra ektemannen.

- Jeg gråt, gråt og gråt, ble så kvalm at jeg spydde. Fordi det er så tungt å ta fram, og så skal man prøve å pakke det sammen igjen. Den halvannen timen jeg brukte hjem til Tønsberg ble den tiden jeg brukte på å tømme meg til mann, søster eller Bjørn Helge faktisk. Det ble en del telefoner til han, forteller Berit.

Bjørn Helge Riise var så liten da Berit bestemte seg for å reise fra ektemannen, at han ikke husker faren. Han kaller Thormod, Berits andre ektemann, for pappa. Det gjør både han og storebror John Arne. For fotballstjernene har det vært tøft å lese om mors liv mellom to permer. For hun har ikke latt dem vite noe om det voldelige samlivet. Berit ville skjerme sine små sønner, og hun har fortsatt å skjerme dem fram til i dag.

- Hvordan har sønnene dine reagert på boka?

- De var veldig spente. Bjørn Helge har syntes det var helt greit at jeg skrev bok. John Arne, og kanskje spesielt dem som jobber rundt han, var veldig imot det. De var redde for en runde med spetakkel, men da tok jeg en sjefsavgjørelse om at det er mitt liv. Det er en Berit Riise inni her, ikke bare mammaen til Bjørn Helge og John Arne, sier hun.

Sønnene fikk tilsendt manus, og deretter ventet Berit på svar. For hun innrømmer at selv om hun hadde tatt avgjørelsen om å skrive, så trengte hun guttenes støtte.

- Klokken ett om natta begynte Johan Arne å lese. Om morgen sendte han meg melding, og spurte om vi skulle Skype. Så ble det ansikt til ansikt. Jeg var kjempenervøs, og det var litt overraskende. Det betyr så mye for meg at barna mine er stolte av moren sin. Jeg var jo tøff og sa at «jeg bestemmer», så da han hadde lest boka begynte magesåret å svi, sier 51-åringen.

John Arne så moren rett i øynene og sa sin ærlige mening. Beskrivelsene av volden, voldtekten og følelsene for faren hans. Livet som fotballagent, timene, dagene brukt på idrett. Alt. Men sønnens beskjed var klar:

- Mamma, boka var dritbra.

- Da begynte jeg å grine. Alt ble så mye enklere da. Det hadde blitt så mye vanskeligere å gi ut boka uten deres aksept. Jeg hadde truffet riktig, sier hun.

- Det som jeg vet har vært tøft for dem er å lese hele historien, for den har de ikke visst om. Langt fra alt. Er det naturlig å fortelle barna sine slikt? De visste at han hadde vært slem, men de visste ikke om voldtekten for eksempel.

- Hvordan var reaksjonen på det?

- Bjørn Helge reagerte litt med at han ble sint fordi jeg ikke har sagt det før, «Hvorfor har du ikke fortalt det?!», sa han. Han har jo tatt avstand og husker ikke faren. Jeg tror han følte at han da kunne vært enda mer støtte. forteller Berit.

- John Arne leste og absorberte det, og synes det var veldig trist, og ikke noe mer. Han husker jo faren sin. Det har vært målet hele veien, barna skal huske barndommen sin.

Ikke bli som faren
Berit gjorde alt hun kunne for å skjule volden for dem. Hun ville ikke at de skulle se faren på den måten, og oppleve hans brutalitet overfor henne. For den var rå. Så rå til tider at hun ble innlagt på sykehus. Berit måtte late som hun besvimte for å unngå at han fortsatte å slå.

- Min jobb var å påse at de ikke skulle bli som han. Jeg sto som frontsoldat og tok imot når barna ikke var der, eller på kvelden og natta. Men hadde jeg blitt, så hadde de så klart merket det til slutt. Det kunne jeg ikke la skje, sier hun.

Berit skriver mye om skam og flauhet over å bli misbrukt og mishandlet av mannen hun var så forelsket i. 17 år gammel treffer hun ham for første gang. To uker etter deres første møte banker han henne opp for aller første gang.

- Hvorfor ble du da?

- Jeg klarte ikke komme meg vekk. Jeg var en ung og usikker jente på 17 år. Personligheten min var med på at jeg tillot at det skjedde. Det var flaut å innrømme at jeg hadde bomma. Alle dømte deg nord og ned, og det skulle jeg motbevise. Da er det skam at jeg lot dette skje, sier hun.

Berit var veldig forelsket i mannen som gjorde livet hennes til et helvete.

- Hadde han fortsatt å være sint, så hadde jeg kanskje klart å gå. Men de gråter, vet du. De kryper og gråter og blir så omsorgsfulle. En får en helt schizofren holdning til det hele. Til slutt tror du at du selv er skyld i det, sier Berit.

Hun håper boken kan være et lite håp og til hjelp for de mange kvinnene i Norge i dag som lever under slike forhold.

En av fire kvinner lever i voldelige ekteskap. Det er enormt mange. Det at det er et kjent fjes dette har skjedd med kanskje kan hjelpe. For det har ikke vært et klaps på kinnet i en ekteskapelig krangel, det var så fælt som det står i boka, understreker hun.

Ikke redd lenger
En åpenhjertig bok har det blitt. Usminket kalles den, og rett fra levra slik mange kanskje forbinder med Berit. Denne gangen er hun ikke redd for medienes søkelys heller. Hun figurerte i avisene, nettavisene og i bladene i årevis – i større og mindre saker. Mange negative oppslag og mange kontroverser har det blitt. Berit var fotballmamma med stor F. Agenten. Hun tok kontroll over sønnenes fotballkarriere og løftet dem fram, og var ikke redd for å si fra. Det var ikke bare velkomment i et mannstungt idrettsmiljø. Men nå er hun ikke nervøs lenger.

- For første gang jeg kan si at jeg ikke er redd for at det blir noe styr – iallfall ikke negativt styr. Og det er vel første gang jeg føler det når jeg har åpnet munnen, sier hun og ler.

Mye mobbing
Mens sønnene har utviklet seg til å bli to store fotballspillere, både i Norge og internasjonalt, så har døtrene hennes opplevd en helt annen hverdag.

- Døtrene mine har blitt mobbet fra de var veldig små. Jeg har ikke kunnet fortelle om hvor ille det faktisk har vært. I første og andre klasse på barneskolen startet det, og da kommer det jo hjemmefra. Det kom ikke fra de små barna selv. Det kommer fra bekjente og naboer. Det har vært veldig spesielt og utrolig vondt, sier Berit.

Hvis hun kunne velge så ville hun gjort det igjen. Men det har allikevel ikke vært verdt det.

- Hadde det kostet mindre for familien og for døtrene mine, så hadde det kanskje vært verdt det. Men nei, for meg personlig har det ikke vært det, sier Berit.

Boken «Bare en mamma» er skrevet i samarbeid med journalist Martine Aurdal og lanseres denne uken.