- Jeg kommer alltid tilbake til han
MGP-vinner Carl Espens har tatovert seg for å hedre sitt musikalske forbilde.
(SIDE2): - Jeg sluttet å skrive sanger da jeg var 22-23 år gammel. Jeg fikk det bare ikke til. Alle tekstene mine hørtes ut som boy band-tekster. Jeg mistet litt troen på meg selv da.
- Men jeg er sikker på jeg har noen gode låter inne i meg, jeg må bare få de ut på et vis. Og jeg tror det blir lettere fremover. Jeg har alltid visst at jeg ønsker å synge, og at folk har reagert positivt på stemmen min. Så er det bare å tørre å satse. Nå kan det være at jeg har lyst å sette med ned å skrive igjen. Men jeg må ha tid til det, jeg må sitte stille og tenke musikk, da komme sangen. Jeg tror ikke jeg er som Nick Cave, som går på kontoret klokken ni og skriver til klokken fem, hver dag.
Carl Espen Thorbjørnsen (31) flyttet fra Osterøy til Bergen som 17-åring, fulgte opp med musikk, dans og drama på folkehøyskole – der han ble kåret til Mr Rauma og pyntet med Missebånd av skolens jenter – før det bar ut i førstegangstjeneste. Etter seks måneder i den fredsbevarende styrken i Kosovo dro han tilbake til Bergen og begynte å jobbe.
Det var på den tiden han sluttet å skrive låter.
Personlig tekst
Melodi Grand Prix vinneren representerer Norge i København i mai. 31-åringen er vokalist i et Pink Floyd tributeband, men det er kusinen Josefin Winther som har vært den aktive på scener, med over 300 konserter, og som har skrevet Norges bidrag Silent Storm.
Og det var hun som så hva som skjedde i Carl Espens liv og som skrev teksten til låta, slik hun opplevde det.
LES også: Carl Espen vant i Spektrum
- Det er Josefin som har skrevet teksten, jeg hadde ikke noe med den å gjøre. Men hun hadde sett at det var noe som skjedde i meg, og det har hun hatt helt rett i. Men hva det er, er en hemmelighet, sier han, men legger til.
- Det den handler om for meg har jeg kanskje lært å akseptere. Men mesteparten er ikke noe jeg kan gjøre noe med likevel, jeg lever med det.
MGP-scenen har altså vist publikum, og dermed media, en mørk og alvorlig Carl Espen.
Stemmer det, er du slik?
- Nei, det er jeg ikke. Jeg er en vanlig kar med godt humør. Men jeg tror folk ser meg så godt når jeg fremfører sangen, og da er det noe helt annet. Da går jeg i et sted inne i meg og henter frem ting. Jeg skal jo ikke bare synge, jeg skal formidle. Da henter jeg frem de tingene som sangen handler om for meg, sier han.
- Men det er ikke fake når jeg stårpå scenen - det er veldig ekte for meg. Men jeg er ikke den fyren som daglig går rundt og føler på alt og er nedfor, haha.
Hvordan vil de som kjenner deg beskrive deg?
- Jeg er veldig hyggelig, hjelpsom og morsom. Flink til å spøke. Jeg har humor, definitivt.
Tilbake
For to år siden flyttet Carl Espen tilbake til Osterøy.
- Det var forskjellige grunner til det. Ting som skjedde i privatlivet, forhold tar slutt, slike ting. Og jeg ville vekk fra Bergen litt. Få et scenefall. Jeg pusset også opp en hytte til min mor der ute, noe jeg brukte alle helgene mine på. Det tok så lang tid, så da flyttet jeg like godt ut dit.
Han bryr seg ikke noe særlig om fotball, men er æresmedlem i supporterklubben til Valestrand Hjellvik FK. På fritiden liker han å fiske, og gjerne alene. Han drar også på sykkeltur på egenhånd.
Er du en enstøing?
- Jeg har blitt det, litt sånn ufrivillig. Jeg liker å være sosial, men jo, jeg trives godt i eget selskap.
Det usaklig negative
MGP i Norge, deretter Eurovision i København. Rampelyset har blitt rettet veldig mot mannen som før Grand Prix ikke hadde annen medieerfaring enn et oppslag i Bygdanytt som 17-åring. Han beskriver oppstyret som veldig moro, men også som litt slitsomt. Å komme hjem til Vestlandet ga en velkommen hverdag.
- Det blir en overgang, fokuset vil jo bli flyttet når København er over. Alt dette har vært hyggelig, men uken etter finalen i Oslo har jeg hatt noen rolige dager. Det er tilbake til hverdagen, det er ikke så mye som har forandret seg. Det eneste er at folk kjenner meg igjen på gaten. Det er bare positive tilbakemeldinger, og de forteller meg de er stolte. Det setter jeg pris på.
Han er forberedt på at ikke all oppmerksomheten fremover vil være like positiv.
- Jeg vet det nok vil komme negative ting. Det vil være folk som vil finne noe de ikke liker, eller mene et eller annet, forteller han, og sier han har sluttet å lese hva som synses om han.
- Kommentarfelt har jeg sluttet å lese. Det negative er så usaklig. Jeg leser gjerne konstruktiv kritikk, men det har jeg aldri sett. Jeg skjønner at ikke alle liker det jeg gjør eller synes det er kjedelig, det er helt umulig at alle skal like det. Men blir det ufint går det inn på meg i to sekunder, så er det over. Jeg gidder ikke bruke tid på å tenke på det. Men for all del, folk trenger ikke like meg, altså.
Treffe en nerve
Med Josefin og MGPs hjelp, samt fersk kontrakt med Sony, vil Carl Espen satse på musikken. Det kommer i første omgang i form av et album.
- Det har vært mye fokus på Carl Espen som artist med Silent Storm. Forhåpentligvis kommer folk fremover til å se at jeg er enda mer enn det, og at jeg har flere sider å vise frem.
31-åringen ser ut som den dørvakten han har vært, men forteller at når han barberer skjegget ser han ut som han er 17 år og får ikke kjøpe vin på polet. Og han synger altså også falsett.
- Det er i dette sjiktet jeg er flinkest, jeg kan synge ganske høy falsett. Jeg fant ut at jeg kunne synge slik da jeg oppdaget Jeff Buckley, da jeg var 18 år. Jeg hørte på albumet Grace og kun det i et halvt år. Til å begynne med var jeg ikke klar over at det å synge i falsett var en greie. Det var en som tilfeldigvis hørte meg, som sa «Wow, du klarer synge falsett». Jeg visste ikke hva det var en gang.
Buckleys betydning har fått utslag i form av en av Carl Espens tatoveringer. På venstre underarm er det tatovert Grace med store bokstaver. Amerikaneren har også mye å si for hva vårt MGP-håp ønsker å oppnå.
- Håpet mitt med Silent Storm musikalsk sett, er å treffe folk. Å prøve å nå gjennom. Da må man levere litt av seg selv. Sånn har i hvert fall musikk vært for meg opp gjennom. Det begynte meg Jeff Buckley. Da sluttet jeg å høre på alle andre ting folk hørte på da, det som var populært. Det gjorde at jeg begynte å undersøke musikk, å interessere meg for det, håndverket. Jeg oppdaget Bob Dylan, Nina Simone og jeg hørte mye på gammel Joe Cocker. Mye den stilen der.
- Og spesielt Buckley, jeg kommer alltid tilbake til han. Han treffer noe hver gang jeg hører på han. Det er så vanvittig godt håndverk, du kjenner det når du hører på den musikken. Det er det jeg kunne tenkt meg å gjøre for andre. Får jeg det til, hvis folk føler det jeg føler da, så er det et veldig stort kompliment.