- Jeg har tilgitt alle, bare ikke mora mi

(SIDE2): Maria er en av 10 kvinnelige tidsvitner som forteller sin historie i «Kvinnelige tidsvitner – Fortellinger fra Holocaust» av Jakob Lothe.

Ingen norske kom tilbake

Den er også en beretning om Norges rolle i «jødespørsmålet». Fire av kvinnene i boka er kvinner som bor i Norge. Disse er, foruten Maria Gabrielsen, Edith Notowicz, Blanche Major og Isabella Wolf.

Ingen av dem er norske av opprinnelse. De kom hit etterpå, enten som tenåringer eller fordi de giftet seg norsk.

Ingen av de norske jødiske kvinnene og barna som ble sendt til konsentrasjonsleirene hadde en sjanse. De ble i hovedsak umiddelbart sendt i gasskamrene med en gang de ankom bestemmelsesstedet.

772 mennesker ble deportert. 34 jødiske menn kom tilbake.

- Når du ikke har én person som kan fortelle, så blir det stille. Og taushet er det samme som ignoranse, sier Jakob Lothe. Han understreker samtidig at norske jødiske menn som Samuel Steinmann har gjort et stort arbeid i å fortelle om disse kvinnene og barna. Men det er vanskelig når det ikke finnes noen stemmer.

En million barn

I en tale på Holocaust-dagen 27. januar 2012 sa nå avdøde Jo Benkow at seks millioner er et så stort tall at det fullstendig mister sin menneskelige dimensjon, men han så fremdeles sin fire år gamle kusine, Ada, klart for seg.

- Jeg ser henne for meg slik hun satt, der nybadet og inntullet i sin mors aller største badehåndkle...En kald dag, jeg tror det var 1. desember 1942, ble hun sammen med de øvrige kvinnelige medlemmer av min familie kledd naken og skysset inn i et rom som de tyske rasehysterikerne sa var en dusj. Men det kom ikke noe vann, bare gass. Det som utspilte seg der, har forfulgt meg resten av livet, sa Benkow i talen.

Over en million av jødene som ble myrdet var barn.

- Var veldig redd for mamma

Maria var i en barneflokk på sju. Da krigen kom til Wien, ville ikke deres mor som var av tysk avstamning lenger være bekjent av å være gift med en jøde. Hun forelsket seg dessuten i en SS-mann av høyere rang.

- Krigen startet i Wien i 1938. Jeg var fire år og husker det veldig godt. Mora mi var veldig streng. Vi fikk juling for ingenting. Om én gjorde noe galt, fikk alle juling med klesbankeren. Vi ungene var veldig redd for henne, fortalte Maria da Gyldendal inviterte til møte denne uken.

De tre eldste opponerte mot moren. Da meldte hun dem fordi «de ikke ville gå med jødestjerne». De fire minste sendte hun på et jødisk barnehjem. Faren deres hadde hun allerede meldt til Gestapo fordi han ikke ville skille seg. Han døde i Auschwitz i 1943.

- På barnehjemmet hadde vi det bra. En dag kom det imidlertid tyskere med gevær på uteplassen og sa at om vi fortsatte å bråke så fælt når vi lekte, ville de skyte oss. Barnehjemmet tok det alvorlig. Vi fikk kun være få ute og leke hver gang etter det, forteller Maria Gabrielsen.

Da moren begynte å svinge seg med SS-offiseren, ville hun ikke lenger være bekjent av å ha barna på barnehjem i hjembyen Wien. I 1943 ble Maria hentet med alle sine søsken og sendt til Theresienstadt. Hun var ni år gammel.

- Det er som barndommen min slutter her, sier hun i boken.

42.000 leire

- Det som er spesielt med disse kvinnenes fortellinger er at de viser så sterkt at bak kjente leirnavn som Auschwitz og Bergen-Belsen eksisterte et nettverk av mindre leire som mange ganger var minst like ille. Men de er lite kjent. Til sammen var det 42.000 leire i det tyske riket, forteller Jakob Lothe.

Maria forteller om lange matkøer der små barn segnet om av utmattelse og bare ble dratt ut av køen. Og ertesuppe med mark og en brødskalk annenhver dag. 90 prosent av barna døde i Theresienstadt. Det er et mirakel at alle søsknene til Maria overlevde.

- Flere ganger hentet de døde folk, også mange barn. Det var en søtlig lukt av røyken fra krematoriet. Vi ungene måtte jobbe, blant annet stablet vi esker med asken. Alle eskene var like, kanskje 40 centimeter lange. Så sto vi der i lang rekke og lærte å stable dem pent på lasteplanet til bilene, forteller Maria.

Det var en kinosal i leiren. Der fikk barna komme. Soldatene studerte jentene på trebenken og plukket ut enkelte unger. De så dem aldri igjen.

- Jeg var heldig, de hoppa over meg, sier Maria.

Reddet i siste liten

8. mai kom russerne og tok over konsentrasjonsleiren. Det var i siste liten. Det viste seg at Maria skulle sendes i gasskammeret 8. eller 9. mai. Men det var ikke mer Zyklon B-gass igjen og tyskerne fikk ikke tak i mer tidsnok.

Etter krigen oppsøkte moren til Maria søsknene på barnehjemmet i Wien. Hun ville ha de tre minste. Eldstesøsteren Hilda sa «De får du ikke», meldte saken til bestyrerinnen og moren ble arrestert. Rettssaken rystet Østerrike, forteller Maria i boka.

Da hun var nesten 13 år ble hun og de to minste søsknene sendt til Norge for å bli friske. De to minste ble adoptert av en familie på Hamar, Maria havnet hos bonden Ingvald og kona Eline Nordholm. Der fikk hun endelig være barn, bli trøstet og bli behandlet som likeverdig andre unger. Hun snakket aldri med moren igjen.

- Mamma fikk fem års straffarbeid. Det var for lite, synes jeg. Men hun levde til hun ble 72 så jeg håper hun fikk tenkt mye på det hun gjorde. Jeg har tilgitt alle, bare ikke mora mi, sier Maria Gabrielsen.