«Jeg har mistet alle illusjoner om at folk er greie mot barna sine»
Uten den trygge oppveksten hadde ikke Anne Lindboe taklet å se ondskapen mot barn.
(tb.no) «MAMMA. Barneombudet. Anne Lindboe. Du er verdens beste mamma.» På et ark med hjerter og stjerner tegnet av barnehånd, står den beste hyllest en mamma kan få. Det var en sånn lapp Anne Lindboe (42) selv kunne skrevet til sine foreldre da hun var lita jente. På Revetal, i et hus foran store kornåkre, ble hun sett og hørt.
Uten den kjærligheten og tryggheten hadde hun ikke kunne gjøre jobben sin i dag. Sett det hun har sett. Sagt det hun har sagt.
Og stått med rak rygg, i nystrøket blyantskjørt og en rapport om kjønnslemlestelse av jenter fra Verdens helseorganisasjon (WHO) i hendene, klar for å klaske den i bordet hos helseministeren:
«Se her, helseminister. WHO definerer alle typer forandring av jenters kjønnsorganer som kjønnslemlestelse. Dette er heldigvis straffbart i Norge. Hvorfor skal det da være lov å kutte i små gutters peniser i Norge? Skjære i forhuden? Kan du svare meg på det?»
Anne Lindboe ser på journalisten. Om to timer skal hun til Bent Høie.
– I 2014 synes jeg det er helt riktig å stille det spørsmålet.
Denne saken er levert av Tønsberg Blad
Dårlig tid
Øynene er store og runde. Smilet bløtt. Hele vesenet vevert og vennlig.
Så vennlig at hun som ung barnedoktor valgte å ta ektemannen Morten Lindboes etternavn framfor fødenavnet Snildal. «Snille doktor Snildal», liksom, det ble rent for mye.
Riktignok er hun en ener på klemming. Men hun er nådeløs når det kommer til barns rettigheter – de som ikke kan forsvare seg selv, men er prisgitt det miljøet de er født inn i.
Hvis ingen griper inn når det trengs.
– Vi har dårlig tid, sier Anne Lindboe.
– Vi kan ikke sitte og se på at barn blir ødelagt for et helt liv.
Mørke rom
Da Anne fra Revetal ble utnevnt til barneombud av Kongen i statsråd i april 2012, var det som om alt hun hadde gjort tidligere i livet kulminerte i den stillingen.
Allerede på barneskolen lot hun to gutter henge henne etter flettene, for at mobberne skulle ligge unna den langt mer sårbare venninnen. Som 11-åring leste hun bøker om den polske kjemipionéren Madame Curie, syntes blod og kutt var uvanlig spennende og utdannet seg til å bli lege med barnesykdommer som spesialitet. Hun ble overlege ved barneavdelingen på Oslo universitetssykehus, valgte bort høytlønnede fagfelt som hjertekirurgi og tok isteden et stipendiat i rettsmedisin med forskning på krybbedød.
Hvorfor? For å bli god på å kunne slå fast årsaken til de skadene kun ofte hadde sett i behandlingen av barn. Som at merkelige arr kunne skyldes at pappa hadde skåret datteren sin med en sylskarp skrutrekker.
Så oppsøkte hun det mørkeste av alle rom innenfor barnemedisin. Sosialpediatri, avdelingen for seksuelle overgrep og vold, kjønnslemlestelse, spiseforstyrrelser og mishandling.
Debatt
Anne Lindboe har sett barn som har vært stengt inne i tørketromler. Som er blitt brent med sigaretter, blitt pisket med et belte, slått med balltre eller tvunget til å stå med nakne knær på tørkede erter. Senest denne uken har en 28 år gammel mor og hennes kjæreste stått tiltalt i Oslo tingrett for å ha drept 28-åringens ett år og ti måneder gamle datter ved å senke jenta ned i en bøtte med vann. Saken har utløst en offentlig debatt om barnemishandling, med varsler om både økt antall tilfeller og store mørketall.
Etter møter med barn utsatt for vold og overgrep hendte det doktor Anne måttet låse seg inne på soverommet for å gråte når hun kom hjem til familien. Nå sitter hun i embetsuniform, i drakt og bluse, på et kontor i Oslo sentrum og tenker tilbake.
– De historiene barna fortalte meg ... Den tilliten de viste meg.
Hun lener seg framover:
– Jeg er glad for å få en pause fra det. Men det var givende, det var jo de barna som virkelig trengte noen, og gjett om de er med meg i hjertet. De opplevelsene var kjernen i hvorfor jeg ville ha jobben som barneombud. Jeg så at vi hadde et system som svikter, og innså at jeg hadde større sjanse til å påvirke i en sånn stilling enn som enkeltstående barnelege.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Ondskap
Hun snakker raskt. Alt haster. Anne Lindboe vil redde flest mulig barn i løpet av åremålet på seks år. Forklarer:
– Mange barn som blir alvorlig skadet og traumatisert, tar det med seg videre og overfører det samme til egne barn. På den måten risikerer man at ondskapen går videre i generasjoner.
–Du kaller det ondskap?
– Ja, i noen av tilfellene vil jeg bruke det ordet. Når foreldre utsetter barna sine for tortur ... Overlagt, og ikke i affekt. Jeg har mistet alle illusjoner om at folk er greie mot barna sine. Jeg har sett at ondskap finnes.
Solskinnshistorier
Så har hun også sett solskinnshistorier. Som at en liten gutt eller jente kommer inn på barnelegens kontor og er så redd at hun eller han kaster opp. Lyset i øynene er sluknet.
Så blir gutten eller jenta omplassert av barnevernet. Kommer til en omsorgsfull familie, får bli med på ferie til Sverige som andre barn og komme tilbake til klassen og fortelle om det. Få armer å hvile i og ei seng det er trygt å sove i.
Og barnet får lyset tilbake i øynene.
– Solskinnshistoriene finnes. Når det skjer ...
Anne Lindboe setter ned tempoet. Funkler:
– Det er helt magisk.
Spilleregler
Som nyutnevnt ombud ble hun tvangssendt på shopping av ektemannen. Olabuksejenta ble draktkvinne i embets medfør, det må visst til for å overbevise beslutningstakerne.
– Jeg må være kledd som en offisiell talsperson for barna når jeg skal møte ministre, sier hun.
Hun følger spillereglene, men utfordrer innenfor rammene – så de nesten sprenges. Etter en hel del bråk rundt en mediesynlige Reidar Hjermann og en habilitetsdisputt rundt utnevnelsen av Manuela Ramin-Osmundsen som barneombud, skulle det liksom bli stille i opprørt hav, men nei:
Anne Lindboe ville ha aldersgrense for omskjæring av guttebarn, stilte spørsmål ved om kontantstøtten kan holde sårbare barn borte fra barnehagen og ville bøtelegge kommuner som ikke følger opp Fylkesmannens vedtak i mobbesaker, for å nevne noe. Hun gikk hardt ut.
– Har du mistet noen illusjoner underveis?
Hun smiler, med den ro bare en som er trygg på egne krefter kan gjøre. Som ombud har hun bidratt til å styrke skolehelse og helsestasjonstjeneste med 180 millioner kroner og fått ventetiden for avhør av voldsutsatte barn kraftig ned.
– Jeg ser mange direkte resultater. Det er klart: Jeg har god kontakt med embetsverk og politikere.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Trygghet
Hun legger til et «vi». Barneombudet er et helt kontor, og vi vises rundt. Til kontorer og møterom med transparente flater så alt virker åpent og lyst. Til leken kunst og en hel graffitivegg, til gulvteppe i gladrødt, et hockeybord mitt i fellesarealet og til den forvokste teddybjørnen Tryggve, vennlig plassert i en sofa.
Trygghet er et viktig stikkord for barneombudet og hennes stab. Og Anne forteller om barndommen på Revetal, om skigåing på åkrene om vinteren og lange sommerferier med lektorforeldrene og broren Olav.
– Foreldrene mine var sånne som alltid støttet og backet opp. Og når du har vært heldig og blitt godt fulgt opp ...
Hun tenker etter.
– Jeg har fått den tryggheten i meg som gjør at jeg takler det brutale. Å se krybbedød og å obdusere døde barn etter ei ulykke. Men det betyr ikke at jeg er upåvirka.
Grensesetting
Det brutale på jobb har gjort at Anne kan dra hjem til barna Maja (11), Falk (8) og Lykke (3) og tenke at pytt, i dag tar vi middagen på McDonalds. Eller: Minstejenta mi hyler så det ljomer over hele matbutikken, men folk får bare kikke. Eller: J eg rekker ikke å vaske tøy i dag, så jeg bare skyller opp sokkene og henger dem over dorullen.
Det siste ble observert av en Aftenposten-journalist som var på besøk hos familien Lindboe i Ullevål Hageby.
– Vi har vaskehjelp hver 14. dag, og jeg legger lista litt lavt – hos oss er det forholdsvis rotete ganske ofte. Det er bevisst valg, jeg må ha fokus på det som er viktig her i livet. Hvis jeg blir irritert over bagateller, kan jeg tenke: «Skjerp deg, Anne. Du har akkurat møtt et barn som har en mor som går på cellegift».
Med en jobbkalender fylt til randen med alt fra ministermøter til skolebesøk, vet hun hva hun vil prioritere når hun kommer hjem. Til barna og til ektemannen og veterinæren Morten Lindboe, han som falt for jenta som kræsjlandet og brakk to ribbein etter et skihopp på fjelltur – «hun der må være tøff».
Anne dropper kanskje krimboka hun har liggende, hun dropper egentreninga på senteret hun har støttemedlemskap i og stiller seg heller på huk foran barna. Spør: «Hvordan har du det i dag?»
– Jeg går ofte på trynet når det kommer til grensesetting hjemme, og er dårlig på å lage sunne, fancy matpakker. Men jeg er god på å snakke med barna. Og å klemme. Når det kommer til klemmer, kan det aldri bli for mange.
Denne saken er levert av Tønsberg Blad
«Har dere et råd til meg?»
Anne blir møtt med klemmer og popstjernehvin da hun ankommer Bratsbergkleiva skole i Skien. Og store, nysgjerrige øyne.
En campingvogn, rød med en gul teddybjørn på, midt i skolegården? Som kjører inn porten, den som alltid er stengt? Og hvem er hun som kommer ut, med olabukse og boblejakke, og snakker så fort?
– Er’n kul, eller? Er det første gang dere ser en campingvogn i skolegården? spør hun med den lyse stemmen. Barneombudet.
Campingvogna har fått navnet Barneombussen, og putrer rundt til skoler i hele Norge. Ideen kom fra målgruppa selv. Da Anne Lindboe ble jobbintervjuet for stillingen som ombud, fikk hun spørsmål fra et ungt panel. Og stilte spørsmål tilbake:
«Har dere et råd til meg?»
Det hadde barna:
«Du må reise rundt og fortelle om hva barneombudet er, og lærebarn om rettighetene sine og barnekonvensjonen.»
Nå er 5.-klassingene på Bratsbergkleiva skole yre. Etter at Anne Lindboe og hennes to makkere, alle i hettegensere, har fortalt at de er barnas vaktbikkjer og skal passe på at voksne ikke bryter lover så barn ikke har det bra, kommer spørsmålene:
– Må rektor bestemme alt? ( nei, dere har elevrådet).
– Kan en lærer kalle meg teit? ( nei, det er ikke lov).
– Kan mamma sjekke Facebook-en min? ( hun skal ikke snoke, men kan spørre hvis hun er bekymret).
Faren som forbilde
En reporter fra Sveriges Radio henger på, naboene er nysgjerrig på hvordan Norge tar vare på de yngste. Og så skjer det: En kvinne kommer bort til Anne med en bunke falmede fotografier i hånda. Hilser overstrømmende.
– Hei, jeg heter Kirsten Høy og hadde faren din som lærer på skolen. Han var helt fantastisk, så inspirerende, han var en av grunnene til at jeg selv ble lærer. Husker du at jeg satt barnevakt for deg?
Kirsten viser fram bilder av Anne som barn. Og Anne får tårer i øyne. Faren Sten var selve forbildet, men døde 59 år gammel av kreft.
– Så hyggelig av deg! Så morsomt! sier Anne til Kirsten.
– Jeg hadde jo verdens beste pappa. Gleden ved å være sammen med barn og ungdommer har jeg arvet fra ham.
Trusler
«Når du vil noe, må du stå for det du mener. Det klarer du. Det har du psyke og integritet til», var farens budskap til Anne. Disse ordene har hun fått god bruk for som barneombud.
Den gangen hun ville stoppe skolegudstjenestene oppunder jul av hensyn til barna som følte seg utenfor, ble det et himmelsk spetakkel – hun ble beskyldt for å ville avlyse hele jula. «Stakkars barna dine som må vokse opp med en religionsfiendtlig mor» lød beskjeden etter de mest bestemte utspillene om omskjæring av guttebarn.
I mailer, brev og i kommentarfelter på nett har hun fått trusler, også om drap.
– Det preller av, sier Anne.
Dette har hun bestemt seg for.
– De får bare holde på, komme med trusler og svartmaling. Jeg må skuffe de som tror jeg stopper å si det jeg mener. Du kan gi dem en klar beskjed: Jeg får bare mer kamplyst.
Vaktbikkje
Etter endt tjeneste som barneombud vil Anne Lindboe gjerne jobbe mer med de yngstes rettigheter. Kanskje politisk, kanskje internasjonalt.
Men hun har ennå fire år som vaktbikkje.
– Hva vil du skal stå i ditt ettermæle som barneombud?
Hun tenker seg om. Lander på dette:
– Hun satte barna i fokus, selv om voksne ble tråkket på tærne. Hun var kompromissløs på barns vegne.